![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Alle liker historie!
Om elever, lokalhistorie og arkiver
Et friskt og offensivt arkiv ønsker å ha brukere i alle aldre.
Skoleelever av i dag er morgendagens brukere og forskere i arkivene, men
ordet arkiv selger dårlig. Det er en stor utfordring å få lærerne interessert
i å besøke arkivene, selv om det i aller høyeste grad er forenlig med
skolenes læreplan om prosjektarbeid. Når skolene ikke kommer til arkivene, må
kanskje arkivene komme til skolene? Av Gro Røde Historiefaget har den fordelen at de aller fleste mennesker liker
historie, historier, eller ”historien om”. Hvis et flertall av elever i en
norsk skoleklasse synes historiedelen i samfunnsfaget er kjedelig, så
er det selve det pedagogiske opplegget som svikter. Ordet Arkiv synes mange
høres tørt og kjedelig ut. Mange utenfor arkivene er ikke bevisst på hvor
tett arkiv og historie henger sammen; at historien bygger på kilder som
finnes i arkivene. Arkivene har en lang vei å gå før norsk skole regner det som
naturlig at elevene oppsøker arkivene og kildene der når de arbeider med
prosjektoppgaver. Allerede her går vi rett til kjernen: Ønsker arkivene å
lykkes med å være utadvendt overfor skoleelever, må man begynne med læreren. Lærerne må oppsøkes og overbevises om at kildene i arkivet egner seg til
prosjektoppgaver. Arkivene må ta utfordringen, være den som tar første
initiativ, den som informerer og lager overkommelige prosjektoppgaver som
engasjerer og når elever på ulike nivå. Målet er å få skolene til å bruke
opplegget fra arkivet i et lokalhistorisk prosjekt. Skolene i store byer
dynges ned med tilbud om forestillinger, besøk og utstillinger. Lærerne har
god trening i å sile ut det som fenger dem og hva som er gjennomførbart i
deres klasse. Skolenes læreplan er klar på at elevene i prosjektarbeid skal
stimuleres til å være forskere. De skal stille spørsmål, finne mulige
forklaringer og teste disse med aktuelle kilder. Lærerne skal fungere som
”veileder” for selvstendige ”unge forskere”, men tema er gjerne valgt av
lærerne. Et prosjekt med besøk i et arkiv burde opplagt høre med. Groruddalen under lupen Byarkivet ønsker skoleelever som brukere, samtidig innser vi vår
begrensning i å presentere materiale som elever kan dra nytte av, uten at de
trenger ”oversettere”, og arkivet har begrenset kapasitet til å ta imot
elevgrupper på lesesalen. Målet med et besøk må være at elevene leser og
forstår kildene de studerer. Et overordnet mål for et arkiv kan derfor være
bare det å stimulere skoleelever til lokalhistorisk forskning, og til
nysgjerrighet og forståelse for at svarene ligger i ulike kilder. Byarkivet har erfaring fra et skoleprosjekt overfor 10. klasse i
Groruddalen. I 1998 presenterte vi heftet: Fra bygd til by. Urbaniseringen
av Groruddalen 1948-1998. I forarbeidet med heftet hadde vi møter med
lærere og fikk tilbakemeldinger på undervisningsopplegget før heftet ble
trykt. Ideen med prosjektet var å stimulere skoleelevene til å gripe fatt i
sin historie i Groruddalen. Vi ville gjøre dem oppmerksomme på at
drabantbyhistorien der er Norgeshistorie med spennende kapitler, og at de
kunne være med å skrive eller få fram ny historie fra eget område. Vi ville
vise dem at svarene finnes i ulike kilder, enten det er dokumenter,
bygninger, natur eller mennesker. De kunne finne svar på spørsmål ved å gjøre
intervju, fotografere, finne spor i naturen og lese anbefalt litteratur. Noen
av oppgavene kunne innebære besøk i Byarkivet, dette skulle avtales og vi
ville hjelpe til med å finne materiale. Selv om Byarkivet fikk god tilbakemelding på heftet, så innser vi at teori
og praksis er to forskjellige ting. Vi var nok først og fremst med på å
stimulere til at elevene ble bedre kjent med sin egen lokalhistorie via
litteratur og kilder i nærmiljøet. Byarkivet og kildene her fikk lite
oppmerksomhet. I dag, fem år etter, ligger heftet ute på Byarkivets
nettsider, men bruken av det vet vi lite om. Hvilke kilder egner seg? Byarkivet har ikke utarbeidet egne
skolepakker for bruk av arkiver og kilder. Imidlertid står vi heller ikke på
bar bakke fordi vi har erfaring fra samarbeidsprosjekter med både bydeler i
Oslo kommune, og med frivillige lag og foreninger. For å ta vare på
interessen og motet hos lærerne og elevene, er det lurt å stimulere til bruk
av egnede kilder som fotografier, kart, folketellinger, adressebøker og
byggesakarkiv. På Engebråten skole i bydel Grefsen-Kjelsås arrangerte de i 1999 et svært
vellykket elevprosjekt med tema i lokalhistorie ”Før og nå”. Byarkivet hadde
vært delaktig i en lokal innsamling av eldre fotografier og bidro med
skanning og registrering av fotografiene. Seinere tok elevene utgangspunkt i
utvalgte eldre fotografier fra deres lokalmiljø og gikk ut i nærområdet og
fotograferte samme sted. Fotografiene ble blåst stort opp og utstilt i
skolens gymsal til mange besøkendes glede. Eldre fotografier som utgangspunkt
for denne type prosjektoppgave finnes både i Byarkivet, hos lokale
historielag og Oslo Bymuseum. Fotosamlingene til noen historielag kan nås på
nettet gjennom Deichmanske bibliotek. Av Byarkivets billedsamling på nærmere
500 000 fotografier, er ca 12 500 digitalisert, og ca 5000 av disse ligger
tilgjengelig på Byarkivets Internettsider. Interessante og relevante
fotografier kan søkes fram via å spesifisere enten gatenavn, byområder eller
stikkord. Dus med hus Fortidsminneforeningen avdeling Oslo og Akershus har tatt initiativ til et
pilotprosjekt i Bydel Sagene-Torshov. Foreningen håper at det i årene
framover skal lages et lignende opplegg for alle bydeler i Oslo. Prosjektet
som kalles Dus med hus, skal gjøre skoleelever husvarme med ulike typer
bygninger i nærmiljøet deres. Foreningen tenker at den skal tidlig krøkes som
god kulturminneverner skal bli. Målet er å stimulere til nysgjerrighet og til
å få øynene opp for både de spesielle og de typiske bygningene i bydelen.
Opplegget er svært enkelt, men planene for å utbygge dette er tilstede. På en A-4 side presenteres det 26 fotografier av bygninger, enten hele
bygningen eller detaljer. Teksten er alene: ”Dus med hus. Bli bedre kjent
med bydelen Sagene-Torshov. Hvor er du? Hva ser du? Finn ut noe om historien
til husene.” på den andre siden av arket er det trykt et kart av bydelen.
Her kan man plotte inn bygningene etter som man finner ut hvor de befinner
seg. Opplegget, som har Byarkivet og Bydel Sagene-Torshov som
samarbeidspartnere, har så langt blitt tatt godt i mot av skolene. Tanken har
vært at den enkelte skole, lærer og elev kan gå så dypt inn i stoffet som man
ønsker. Det enkle opplegget passer på flere klassetrinn. I starten brukes
arket gjerne som en lokalhistorisk konkurranse: Hvor mange rette klarer
du/din gruppe? Elevene blir også oppfordret til å lage sitt eget opplegg hvor
de kan presentere andre hus og miljøer som de synes fortjener oppmerksomhet. Den utvidede versjonen, som er under utarbeiding og skal presenteres våren
2004, vil presentere temavandringer i bydelen. Den skal stimulere skolene med
spesielt interesserte lærere og små elevgrupper til små forskningsoppgaver.
Flere av de fotograferte bygningene i Dus med hus finnes det arkivmateriale på
enten i byggesaksarkiv eller i branntakster. Ved å besøke Byarkivet kan
elevene forske i husenes historie. Spørsmålene som skal besvares kan være:
Hvor gammelt er huset? Hvem bygde huset? Hvem var første eier? Kan vi finne
ut noe om menneskene som har bodd der? Finnes det kart og fotografier fra
området eller av bygningen? Finner man fotografier av bygningen, er man heldige, men fotografier fra
bydelen og nærområdet skal være mulig å finne. Kart er en spennende kilde å
bruke. Det finnes mange kart over byen. De eldste kartene i Byarkivet er fra
begynnelsen av 1800-tallet. Elevene kan få i oppgave å sammenligne kart fra
ulike århundre og plotte inn bygningen eller gata der huset ligger. På denne
måten kan de se utviklingen i sitt nærområde, hvordan åpen mark blir bebygd,
og hvordan gater og veier vokser fram og blir en del av Byen. Folketellinger gir kjøtt på beina Ved å kikke på adressebøker og folketellinger kan elevene få mer ”kjøtt på
beina”. Byarkivet har folketellinger for Kristiania/Oslo hovedsakelig fra
1899 og fram til 1954. For Aker finnes også materiale. Via folketellingene
trer menneskene i husene frem. Vi får vite hvem som bodde på den enkelte
adresse, både voksne og barn skrives opp med fullt navn. Vi får som regel
vite hvor de var født, hva de voksne arbeidet med, hvor lenge de hadde bodd
der og om de hadde leieboere. Utover på 1900-tallet gir folketellingene også
opplysninger som at leilighetene /husene har elektrisitet, elektrisk komfyr,
innlagt vann, bad og wc, hva de betalte i husleie og hvor store leilighetene
var. Folketellinger eldre enn 60 år er tilgjengelige for innsyn. Fra 1879 til 1990-tallet ble det utgitt adressebøker i Oslo. Bøkene har
oversikt over privatpersoner og firmaer. I navnedelen finnes de fleste voksne
personene som er i lønnet arbeid oppgitt med adresse. Hjemmeværende kvinner
og skolebarn nevnes ikke. Studenter og andre nybelboere kan være tatt med,
men ikke alltid. I adressedelen står det hvilke leietakere – firmaer og
beboere – som finnes i hvert eneste hus i byen. Kilden egner seg for å sjekke
hvor folk bor og eventuelt flytter, samt hvilken næringsvirksomhet som
befinner seg på gitte adresser. Mye bygningsinformasjon Mange av bygningene i Oslo finnes det mapper på i byggesakarkivet. Disse
inneholder alt som har skjedd av bygging og endringer av bygg på den enkelte
adresse. Noen ganger finnes det fint tegningsmateriale, fasadetegninger,
enten etter byggmester eller arkitekt. Dette materialet finnes først og
fremst hos Plan- og bygningsetaten. Byarkivet har takster for brannforsikring av bygninger i Oslo fra 1872 til
1940. For Aker finnes det fra 1850 og fram til 1948. Branntakstene er gode
kilder for å finne ut av bygningers historie, men kan være vanskelige kilder
for skoleelever. De eldste håndskrevne må ”tolkes”, mens de nyere, som er
skrevet med skrivemaskin, er lette å lese. Imidlertid må elever kanskje ha
hjelp til å forstå hva som kommer fram av informasjon. Branntakstene gir
detaljerte beskrivelser av bygningenes mål og angir hvilke materialer som er
brukt innvendig og utvendig i bygningene. Dette er en kilde for å få
opplysninger om alle bygninger til en adresse, for eksempel om det fantes
uthus og stall. Med disse kildene på bordet er det ingenting i veien for å stimulere
elevene til bruk av egen fantasi. Kanskje de kan se nærmere på arbeidsstedene
som bygningenes beboere oppgir, enten husfar er vognmann eller
maskinreparatør på Myrens verksted eller mor i husholdet er hjemmeværende
eller bak vevemaskinene på Hjula veveri. Kanskje må man oppsøke andre
institusjoner i tillegg til Byarkivet? Teknisk museum, Bymuseet eller
bibliotekene? Lokalhistorisk nettprosjekt i vente ”Er det her jeg hører til?” er et lokalhistorisk nettprosjekt i regi av
Deichmanske bibliotek. Prosjektet retter seg inn mot skoleelever. Byarkivet er
en av flere samarbeidspartnere som skal levere relevant lokalhistorisk
materiale til å dokumentere og formidle tre epoker i Oslos historie. Fokus er
på tre ulike bydeler: Boligbygging og byutvikling på Torshov på 1920-tallet,
etterkrigstid og boligbygging på Bjerke på 1950-tallet og visjonen om
oppbyggingen av et nytt bysamfunn på Romsås – på 1970-tallet. Elevene skal
kunne klikke seg inn på forskjellige typer kilder: Fotografier, kart og
dokumenter. I tillegg vil det være mulig å få se små filmkutt og få høre
historier fortalt av personer fra de tre områdene. Prosjektet er stort og
spennende og skal lanseres ”med blest og fest” våren 2004. Det tiltalende med nett-prosjekter er at ”besøkende” alltid får komme inn.
Opplegget og de kilder som presenteres på nettet vil være nøye vurdert og man
vil erstatte og forbedre det framlagte stoffet hele tiden. Nettet er framtida? Framtida for ”Arkiv og skole” befinner seg trolig på nettet. Målet om å
være tilstede som en institusjon som elever og skole forholder seg til,
oppnås i stor grad ved å være på nettet med gode undervisningsopplegg.
Imidlertid har det vært lite satsning på denne type prosjekter i Norge. Men
det er ikke umulig! Man kan se til land som det er naturlig å sammenligne seg
med; England og Sverige. I England har det under statsminister Tony Blairs
tid vært viktig å satse på utdanning, og det å satse på utdanning innebærer
samtidig å satse på arkivene som samfunnets hukommelse. Her befinner
primærkildene seg, noe den engelske læreplanen sier man skal lære elevene å
bruke. I Lund i Sverige fikk man på slutten av 1990-tallet ansatt sin første
arkivpedagog, mens man i England har siden 1970-tallet har hatt fokus på
utfordringene med arkivpedagogikk og har hatt egne ansatte på feltet. At
England ligger langt framme skyldes ikke minst at historiefaget nærmest fikk
kniven på strupen på 1970-tallet. I det engelske skolesystemet kunne elevene
velge fag, og det berettende historiefaget ble mer og mer valgt bort. Faget
måtte altså fornye seg for å overleve. Løsningen lå i det å stimulere elevene
til å lese seg inn på et tema for så å arbeide videre på dette som forsker. At Norge og arkivene her ligger etter med prosjekter for skolene, kan vise
seg å være en fordel. Vi kan høste av andres erfaring. Vi kan lage nye, og
kopiere gode opplegg og tilrettelegge dem for våre lokalsamfunn og vår
historie. Fremdeles vil det innebære ny satsing og store ressurser for å
utarbeide gode og spennende elevprosjekter, enten det er konkrete egnede
dokumenter og kilder i en pedagogisk ”arkivkoffert” eller utarbeidede
temapakker på internett. Til nå har Byarkivet hatt relativt få skoleelever som brukere. Vi
diskuterer stadig hvordan og hvorfor vi ønsker å markedsføre oss overfor
skolene. Kan lokalhistoriske prosjekter med Byarkivet fenge? Skremmer ordet
arkiv? Kanskje må arkivene ut til skolene med smakebiter på spennende
materiale før skolene og lærerne kommer til oss med elever og
prosjektoppgaver? Er vi i god nok dialog med brukerne? Eller må vi lære å
selge oss selv? Kanskje oppleggene fra oss bør få overskrifter med hjerte,
smerte, død og elendighet i seg. Tabloidiseringen må eksistere kun i
overskriften, for å få vakt nysgjerrigheta og slik at det fungerer som en god
portal for å lokke elevene til å kikke på kildene til egen bys historie. Smakebiter på nettet www.nb.no/baser/1905/skolesidene www.itc.edu.stockholm.se/kulturarvet TOBIAS 4/2003 |