[Oslo kommune, Byarkivet]

Debatt om lagrettemenn

Bystyremøtet i november 1903 ble velsignet kort. De tolv sakene som sto på kartet var unnagjort allerede ti minutter over syv. Det som skapte debatt var oppnevningen av lagrettemenn, en sak som kom fast annethvert år, men som normalt gikk gjennom uten noe stort ordskifte.

 

Av Leif Thingsrud

Fra Oslo lagstol og Kristiania byrett fikk byens magistrat melding om at det skulle velges 809 lagrettemenn, 1 150 alminnelige domsmenn, seksti bygningskyndige domsmenn og 24 "i søvæsen kyndige" lagrette- og domsmenn. Magistraten oversendte nå manntallet over de valgbare borgere til bystyret – i alt 49 protokoller – samt et forslag til lister. Manntallet hadde ligget ute til alminnelig ettersyn, slik at de som mente å ha fritaksgrunn kunne søke om det. Alle disse søknadene ble også lagt fram, men selvsagt ikke lest opp. Magistraten hadde ikke tatt med noen som søkte fritak i sine lister.

Formannskapet hadde behandlet saken en måned tidligere og gjort noen få endringer i listene, og deretter hadde de ligget ute til alminnelig ettersyn i to uker, uten at det var kommet inn noen merknader til formannskapets forslag.

Den som startet diskusjonen var Marius Ormestad. Han var formann i Jern- og metallarbeiderforbundet og nestleder i Arbeiderpartiet. Ormestad ville vite "efter hvilke regler magistraten havde gaaet frem ved istandbringelsen af denne forslagsliste her." Han hadde ikke studert det store manntallet, men da det måtte inneholde flere tusen navn, burde det være "et stort antal af repræsentanter for de forskjellige samfundsklasser at kunne vælge mellem, saaledes at alle samfundsklasser kunde blive nogenlunde fyldigt repræsenteret." Han fant det derfor besynderlig at når det øyensynlig måtte være nok folk å velge mellom "... at man systematisk havde holdt den største samfundsklasse, arbeiderklassen, udenfor." Av lagrettemennene fantes ikke en eneste arbeider, men "... altsammen, hvad vi i daglig tale kaldte overklassens mænd, væsentlig kjøbmænd, grosserere, bogholdere, ingeniører og arkitekter, officerer osv." fortsatte Ormestad, som rett nok medgikk at deltakelsen i lagretten ikke var lukrativ – man tapte arbeidslønn – men lagretten var en borgerplikt og "... efter jurylovens aand var det jo meningen, at dette skulde være en folkedomstol ...".

Flere borgerlige representanter tok til motmæle mot Ormestads krav om endringer i lista. Venstres overrettssakfører Konow la vekt på at lagretten måtte bestå av "de dygtigste" menn, og at dette dreide seg om en "... meget alvorlig borgerpligt, som man ogsaa af den grund kunde være glad ved at være kvit mangen gang". Men han poengterte til slutt i sitt innlegg at "det gik ikke an i denne sag at vælge efter stænder".

Debatten gled etterhvert over i en polemikk mellom arbeiderparti- og venstrerepresentanter, og en diskusjon om hvorvidt en forslagsliste fra De Samvirkende Fagforeninger var kommet inn i rett tid. Borgermester Hagbard Berner hevdet at den var levert for sent, mens flere arbeider-representanter hevdet at den ble levert i henhold til den fristen magistraten hadde meddelt arbeiderorganisasjonene. Fra alle hold – med unntak av borgermesteren – ble det imidlertid understreket at alle lag av folket måtte med. Den foreslåtte lista ble til slutt vedtatt mot tretten stemmer.

Ved neste lagrettevalg, i november 1905, var også kvinner blitt valgbare, og magistraten foreslo å ta med noen få kvinner. Det ble det debatt på, for det var en del høyremenn som krevde dem fjernet. De ble imidlertid stemt ned med klart flertall, etter at arbeiderrepresentantene denne gang tok borgermester Berner skikkelig i forsvar. Etter dette var sammensetningen av lagretten ingen sak før det i nyere tid er satt fokus på alderssammensetningen og representasjonen av våre nye landsmenn. Men det er en annen historie, og de diskusjonene har gått i andre fora enn det herværende bystyret.

TOBIAS 4/2003