[Oslo kommune, Byarkivet]

Gå til kilden!

– Sjekk aldri kildene. De kan lett ta livet av et godt poeng. Det er vanligvis en del av pressen som blir beskyldt for å arbeide etter dette prinsippet. Dessverre er det også ofte høyst nærværende i en del lokalhistorisk litteratur. Den ene forfatteren skriver av den andre i stedet for å ta bryet med å gå til primærkildene. Resultatet kan fort bli at feil og unøyaktigheter stadig bringes videre.

 

Av Leif Thingsrud

I Oslo byleksikon kan vi lese at det skal ha vært en offerplass og gravhaug på St.Hanshaugen. Hvor den opplysningen stammer fra, oppgis ikke. Den står ikke i Aksel Arstals førsteutgave av verket, men kom med i Carl Justs utgivelse i 1966, og så er den bare blitt med siden. For redaksjonen av den siste utgaven har opplysninger av denne typen vært en stor utfordring. Det har rent arbeidsmessig vært umulig å sjekke opp alle opplysninger i de tidligere utgavene, og valget ble ofte om man ville tro opplysningen eller ikke. Noen opplysninger i de tidligere utgavene, som ikke lett lot seg dokumentere, ble derfor vraket, mens andre var såpass spennende at man valgte å la dem få leve over i den nye utgaven. Men redaktøren stilte seg ofte spørsmålet "Hvor har mannen det fra?" uten å kunne finne spor av Justs kildebruk.

At det skal ha vært en gravhaug på St.Hanshaugen er imidlertid nevnt i Edvard Bulls Kristianias historie fra 1922, men også her uten noen kildehenvisning. Rent umiddelbart vil man jo feste mer lit til professor Bull enn journalist Just, så redaktøren gjorde sannsynligvis rett i å la opplysningen stå. Ved senere registreringer er det funnet rester av et nærmest sammenhengende gravfelt fra Gamle Aker kirke opp til Schwensens gate. Noen stor, ruvende gravhaug på toppen av St.Hanshaugen har det derfor neppe vært, slik man kan tro av byleksikonet, men en eller flere småhauger i hele området. Offerplassen, derimot, nevner ikke Bull.

Er det så sannsynlig at det har vært en offerplass på St.Hanshaugen? Beliggenheten er i alle fall ikke noe argument imot, men like ved ligger Gamle Aker kirke. De eldste kirkene ble som regel bygd på de tidligere offerplassene for nettopp å hindre at disse fortsatt skulle bli benyttet til hedenske ritualer. Det er heller ikke langt til gardene Torshov, Hovin og Hov – sistnevnte i dag skrevet Hoff. Og disse navnene viser jo nettopp at det var offerplasser der. Den eneste måten å få sikker informasjon her er å foreta arkeologiske undersøkelser. Men mye av løsmassene på St.Hanshaugen er flyttet i nyere tid med parkanlegget, og dermed er eventuelle spor slettet og teoriene må forbli spekulasjoner.

Når feilene vandrer

Det skrives mye lokalhistorie i Norge, og Oslo er ikke noe unntak. Men mens det ute på landet ofte er gards- og slektshistorie som dominerer, produseres det i Oslo mye innenfor arkitekturhistorie og blandet lokalhistorie, hvor ofte fotomaterialet kan være sentralt. I mange tilfeller ligger intervjuer, foto- og minneinnsamlinger samt grundige kildestudier på arkiver og biblioteker bak slike utgivelser. I andre nøyer forfatteren seg med å bruke et høyst begrenset kildeutvalg eller han bare drodler over annen litteratur. Som ei fjær kan bli til fem høns, kan en unøyaktighet i en framstilling lett gi grunnlag for grove feil i bok etter bok når slike skribenter slår seg løs.

Mentz Schulerud skriver om komponisten Johan Svendsen at han var "... født og oppvokst i Vika, og mer enn det: han nedstammer fra mange generasjoners militærmusikere som har hatt sitt tilhold og sitt miljø der." Hvis Schulerud hadde tatt seg bryet med å sjekke folketellingene ville han ha funnet at komponistens far, Gulbrand Svendsen, rett nok var militærmusiker. Men han var fra Sandsvær, og faren hans var en kjent felespiller ved navn Svend Gulbransen Meskestad. Johans mor kom fra Rendalen.

Gulbrand Svendsen bodde en del av sine eldre år i Pipervika, men da Johan ble døpt i april 1841 bodde han, ifølge kirkeboka, på Vaterland. På den tiden var Pipervika nesten bare en fiskerlandsby. Litt arbeidsfolk og en del sjømenn bodde det rett nok også der, men forlystelsesstedene, hvor militærmusikerne hadde sin høyst tiltrengte attåtnæring, lå på motsatt side av byen. Følgelig bodde da også musikerne heller på den kanten.

I 1850 er det lignet en "borgerhoboist Svendsen" i Smalgangen, og det kan meget vel være faren. Først i 1859 dukker "musiker G. Svendsen" opp i Strandgata 16 i Pipervika i ligningsprotokollene. Han kan meget vel ha bodd der også tidligere, men hatt så lav inntekt at han ikke ble lignet.

Schulerud oppgir tilfeldigvis hva som er en av hans kilder i dette tilfellet: Et intervju Christian Krohg gjorde med Johan Svendsen og som sto i avisa Verdens Gang i 1896. Han stiller imidlertid ingen spørsmål til kildens troverdighet, men tar det for gitt at Svendsen har hatt korrekt kunnskap og meddelt dette til Krohg, som igjen har gjengitt alt helt korrekt.

En ukritisk gjengivelse eller bruk av en kilde eller beretning innebærer alltid en risiko for at man videreformidler feil og unøyaktigheter. Og som salig Ibsen skrev: "Når udgangspunktet er galest blir tidt resultatet originalest". En seriøs kildebruk er derfor helt grunnleggende for enhver historisk framstilling, uansett om dette dreier seg om en elevoppgave på ungdomsskolen eller en doktorgradsavhandling. En oppgave som ikke gir rom for å kunne vurdere og kontrollere kildene, eller som forutsetter kildekunnskap og fagteori oppgaveløseren ikke har, er og blir meningsløs.

Bruk alle relevante kilder!

Schuleruds bok har ingen litteratur- eller kildeoversikt. Men hadde han oppgitt sine kilder er det rimelig å anta at lista hadde blitt både kort og avslørende. Det krever et trenet øye for å avsløre dårlig kildebruk, for ikke å snakke om å avsløre kildefusk. Det viktigste man må se etter, er om forfatteren gjør rede for kildene. En god kildeoversikt bak i boka eller en kort redegjørelse for kildevalget i innledningen signaliserer seriøsitet.

I noen tilfeller velger en forfatter å fokusere på en spesiell kildetype, for eksempel avisutklipp eller prospektkort. Er hensikten å skrive om en bestemt person, bygning, et sted, en bydel eller en historisk begivenhet, skal forfatteren derimot bruke de beste kildene. Ofte kan man bli nødt til å velge bort noen kilder eller kildetyper; de kan være vanskelig tilgjengelige, uleselige – f.eks. på latin – eller rett og slett så omfattende at man ikke kan rekke over dem innenfor det tidsrommet man har satt av tid til arbeidet. I en del tilfeller bør man kanskje spørre om det er tiden som er for knapp eller kildene som er for mange. Eller har man kanskje gått løs på et alt for stort emne?

Det er en grei arbeidsmetodikk å starte med litteraturen: Hva er tidligere skrevet om emnet? I noen tilfeller kan litteraturen være både solid og fyldig, og det er ikke noe behov for å gå dypere i materien hvis oppgaven bare er å framstille en oversikt. Men også her må kildene velges med omhu. En bok som baserer seg direkte på forskning eller som har mange og gode referanser til litteratur og forskjellige kilder, bør være pålitelig. Refereres det bare til andre oversikts- eller populærframstillinger, bør varsellampene lyse.

Men den som skal lage en historisk framstilling, må i regelen dypere enn til litteraturen. Kunnskapens kilder må oppsøkes. Det behøver nødvendigvis ikke å bety uker og måneder på arkivenes lesesaler mens man søker gjennom endeløse rekker av pakker og protokoller med sirlig, men akk så uforståelig håndskrift. En mengde kilder er trykte, så som statistikker, et utall virksomheters årsberetninger, nesten alle saker som har vært behandlet i Kristiania bystyre samt kart og eiendomsmatrikler.

I mange tilfeller er også anvendelsen av håndskrevne originalkilder svært begrenset. Det er ingen overdrivelse å si at ti-tyve prosent av arkivmaterialet i Byarkivet, som i Statsarkivene, er gjenstand for mer enn åtti prosent av bruken. Slektsgranskerne bruker ofte kirkebøker og folketellinger. Punktum. Bare de viderekomne tar for seg skiftematerialet eller går på jakt i by- eller kommunearkiv etter ligningsprotokoller, fattigmanntall og elevlister fra skolene. Men det er jo nettopp slike kilder som gir kjøtt og blod til framstillingen.

I andre tilfeller kan bruken av noen primærkilder være utmerket, men fremstillingen svekkes av at andre relevante kilder ikke brukes. Fortidsminneforeningens solide opus om bygningsmassen i Kristiania-kvadraturen – "Kristiania i Sentrum" – er et slik eksempel. Det sentrale for forfatterne har vært å samle og presentere den bygningsdokumentasjonen de fant i kommunens byggesakarkiv og hos Byantikvaren. Bruken av fotografier fra Bymuséet og Byantikvarens egen samling er også forbilledlig. Men opplysningene om eierskifter og hvilke virksomheter som har vært i husene er fulle av feil og viser med all tydelighet at grunnbokmaterialet fra Byskriveren ikke har vært benyttet. Heller ikke en lett tilgjengelig kilde som Kristiania/Oslo Adressebok er konsultert. Ligningsprotokoller og folketellinger kunne også vært benyttet for å kartlegge beboerne. Utgiverne kan selvsagt unnskylde seg med at å sjekke disse kildene ville tatt mye tid, og at eier- og leietakeropplysningene ligger på siden av det boka egentlig handler om. Men da burde de heller vært helt utelatt.

Velg kilder med omhu!

All bruk av skriftlige kilder, enten disse er på dataskjerm, i trykte bøker eller i form av gulnede folianter med knudrete gotisk skrift innerst i et arkivgjemme, er historieforskning. Det krever sin metodikk og såvel teoretisk som praktisk fagkunnskap. Kildekritikken, det vil si analysen av hvilke kilder som er mest pålitelige, er det mest sentrale her. Og hovedreglene er enkle: En nøytral iakttaker er å foretrekke framfor en framstilling av en av partene, selv om et partsinnlegg må foretrekkes når det gjelder handlingenes motiver. En kilde som ligger nær handlingen er å foretrekke framfor en som baserer seg på overlevering gjennom mange ledd.

En amatørhistoriker her i byen gikk for noen år siden ut i en herværende avis og påsto at Nobels gate på Frogner ikke var oppkalt etter den svenske dynamittkongen, men etter en amtmann i Romsdal, Hans Nobel. Denne opplysningen skulle han visstnok ha funnet i noe memoarlitteratur. Byarkivaren rykket da ut og gjenga teksten fra Bystyrevedtaket i 1901: "Den svenske fredsvenn og legatstifter". Avisen gjenga dette med at "Byarkivaren mener at navnet ...".

Å veie kilder er sjelden så enkelt som det burde være i dette eksempelet. Tvert imot innebærer det ofte historievitenskap på høyeste plan. Samtidig kan man mange ganger kaste bort mye tid på å lete i dårlige kilder eller ved å overse publiserte forskningsarbeider innen emnet. Kunnskapen om hva som finnes av kilder og hva disse kan brukes til er ofte det viktigste som skiller faghistorikeren fra amatøren.

Dette bør imidlertid ikke skremme noen fra å arbeide med historie i en eller annen form. Men det er viktig at man begynner i det nære og konkrete, slik at man kan få oversikt over kildene – både med hensyn til mengde og pålitelighet. "Grav der du står", lyder et svensk slagord. Men still deg da også et sted hvor du kan finne spennende kilder å grave i. For det må da være mye mer tilfredsstillende å kunne presentere materiale ingen tidligere har bragt fram til publiseringens lys enn å parafrasere over gammelt nytt. Og kanskje attpåtil få slengt det etter seg at man videreformidler gamle feil og unøyaktigheter.

Utrykte kilder i Byarkivet

Kristiania ligningskommisjons hovedprotokoller m. registre

Trykte

Aksel Arstal og Carl Just: Oslo byleksikon, Oslo 1966

Edvard Bull: Kristianias historie bd. 1, Oslo 1922

Morten Krogstad (red.): Kristiania i Sentrum, Oslo 1996

Mentz Schulerud: Piberne og pigerne i Vika, Oslo 1963

Nils Petter Thuesen: Oslo før Oslo, Oslo 1995

Sæmund Wulfsberg: "Svend laget vals på stående fot" i Langs Lågen nr. 3/1990

TOBIAS 4/2003