Stor strid om nye valgkretser

I 1900 satte Stortinget ned en komité for å endre valgordningen til tinget. Hovedprinsippet var at det amerikanske systemet, hvor det største partiet tok alle mandatene i valgkretsen, skulle erstattes med det engelske systemet med enmannskretser. Dette medførte at mange nye kretsgrenser måtte trekkes, og det burde fortrinnsvis skje slik at kretsene ble mest mulig jamnstore. Det var ikke verdens enkleste oppgave.

Stortinget besto i 1900 av 114 representanter, og i forslagene om ny valgordning lå det også forslag om å øke antallet. Byene var fra gammelt av kraftig overrepresentert på grunn av den såkalte "bondeparagrafen". Den bestemte at en tredel av representantene skulle komme fra byene, selv om en langt mindre andel av befolkningen bodde der. Men for Kristiania, som hadde hatt en mangedobling av folketallet den siste drøye mannsalderen, hadde det resultert i at byen var sterkt underrepresentert med sine fire stortingsmenn. Ut fra at byen nå hadde omlag en tiendedel av landets befolkning, var det på det rene at representasjonen måtte økes, og den parlamentariske komitéen ba om utkast til kretsinndeling for inntil ti Kristiania-kretser.

I mai 1902 kom saken for første gang til Kristiania formannskap, som satte ned en egen komité for å arbeide med kretsinndelingen. De valgte å ta utgangspunkt i menighetsinndelingen, men foreslo enkelte steder å dele en menighet i to, og la fram forslag til inndelinger med fire, fem, seks, sju, åtte, ni og ti kretser. De bemerket imidlertid at Kristiania fortsatt ville være underrepresentert på tinget, og foreslo også inndelinger med elleve og tolv kretser.

Saken kom opp i bystyret første gang i november 1902, men hele debatten der kom til å dreie seg om byens dårlige representasjon, ikke kretsinndelingen. Veterinærdirektør Malm mente at byen burde ha hele femten mandater og fremmet forslag om at saken skulle sendes tilbake til formannskapet for at komitéen skulle utarbeide forslag til inndeling i femten kretser. Ordfører Andersen Aars mente derimot at bystyret ikke burde instruere formannskapet, og hans forslag om å bare sende forslaget tilbake ble vedtatt.

I mai 1903 kom saken tilbake til bystyret etter en ny runde i komitéen. Forslaget var nå supplert med forslag til inndelinger i inntil femten kretser og et opprop til Stortinget om at de ved en ny valgordning må "... vise byen retfærdighed ved at tildele den en forholdsmessig repræsentation."

Debatten gikk nå på om man også skulle ta opp spørsmålet om innføring av direkte valg. Igjen var det Malm som fremmet forslag. Han oppfattet ordningen med valgmannsvalg som tungvinn og hevdet at den hindret at nye folk ble valgt. Flertallet i salen mente imidlertid at man fikk uttale seg om det man var bedt om å uttale seg om, og lot dét spørsmålet ligge.

Stortinget var imidlertid lite lystent på å gi hovedstaden noen økt representasjon. Det ville lett kunne forskyve balansen mellom partiene. Kristiania var tradisjonelt en høyrebastion, og venstrefolkene tviholdt på en vektlegging av geografiske hensyn. Da den nye ordningen trådte i kraft i 1906 ble byen delt i fem kretser, og valgresultatene i disse var i realiteten gitt. Arbeiderpartiet vant i alle år de to østkant-kretsene, mens Høyre fikk de tre øvrige.

Ved valget i 1921 ble valgordningen endret til dagens system med forholdstallsvalg. Antallet representanter ble da økt til syv av et storting med i alt 150 seter. Prinsippet om direkte valg kom imidlertid allerede i 1906.