Solid og lekkert om Solemskogen

Kan det være mening i å gi ut en gjennomillustrert praktbok på halvannet hundre sider om ei karrig lita grend inne på skogen med snaut to hundre sjeler? Anne Sætrens bok om Solemskogen viser oss at svaret må bli et rungende "ja".

For hundre år siden stykket brukseier Anton Tschudi opp sin eiendom Solemskogen i 274 parseller. 153 av disse ble solgt før kommunen grep inn. Kjøperne var dels folk som ønsket en sportshytte eller sommerbolig, dels folk som ville bosette seg fast inne i marka. Problemet var bare at stedet lå bare en halv til én kilometer fra Maridalsvannet, og all drenering fra området fulgte bekkene rett ut i byens viktigste drikkevannsreservoar.

I dag er kun 49 parseller fortsatt på private hender. Resten har Oslo kommune kjøpt eller ekspropriert. På de fleste private og tre av de kommunale parsellene er det bebyggelse – for det meste i form av helårsboliger. Omlag åtti hustufter vitner imidlertid om et betydelig større samfunn her tidligere.

Boka som Solemskogen vel og historielag har gitt ut med Anne Sætren som forfatter, gjør grundig rede for utparselleringen, nybyggertida og den langvarige kampen mot kommunen.  Faginstansene så helst hele stedet utradert av hensyn til vannforsyningen. Boka forsøker også å gi forståelse av hvordan livet var der, med kapitler om "Hverdagsliv i hus og hytter", butikkene, idretts- og friluftsliv, skolen og velforeningens årlige skirenn. Slikt vil ofte bli en vanskelig balansegang mellom tørr ytre historie og innmarsj i folks privatliv. Jeg synes man her har lykkes svært godt, selv om man kanskje kunne vært litt mer selektiv i bruken av amatørfotografier.

Men i det store og hele er nettopp fotografiene noe av det mest imponerende i denne boka. Her må det ha vært utført et grundig innsamlings- og registreringsarbeid. Mange av dem er jo riktige perler, ikke minst Carl Brunskows bilder fra landstedet Brunskovsetra fra de første nybyggerårene. Bare så synd at det da sniker seg inn småfeil i tekstene som når det står at det er Kjelsås skolemusikkorps som spiller på Ristoppen, når bildet fra 1955 viser et korps av voksne menn. Mon tro om det ikke er Grefsen Ungdomskorps i stedet?

Anne Sætren er etnolog, og viser i tillegg solide historiefaglige kunnskaper. Men burde hun ikke ha skrevet litt om at tilsvarende utbygginger også skjedde på Sørbråten og Høybråten? Sistnevnte sted var det den samme Anton Tschudi som utparsellerte. Når dette forbigås nesten fullstendig, får man inntrykket av at prosjektet hans på Solemskogen var noe helt unikt.

Sætren velger heldigvis å fortelle og forklare uten å belemre framstillingen med teori og fagspråk. Teksten inneholder derimot en mengde sitater fra aviser, korrespondanse og intervjuer. Noen av dem er kanskje litt lange, men de gir oss dermed også muligheten til å føle litt mer av "tidens ånd". I tillegg til den løpende hovedteksten er det fyldige bildetekster og en mengde tekstruter med forskjellige kildesitater og småhistorier.

Sætren har vært grundig. Hun har brukt Byarkivet, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Enda flere arkivserier enn de hun har pløyd seg gjennom, inneholder nok stoff om Solemskogen, men utvalget virker veloverveid. Hun har fått med seg alt det vesentligste. I tillegg kommer flere muntlige informanter, som gir frisk kulør til framstillingen. Et stort pluss er mange og gode kart, fyldig register og mønstergyldig kilde- og litteraturliste.

Designer og trykkeri skal også ha ros for pent arbeid.

Leif Thingsrud