Valgprotokoller og stemmerettsmanntall - Arkivene etter kommunens valgadministrasjon

Administrasjon av valg skaper mye papir. Bunkene av forskjellige stemmesedler er det folk flest tenker på, men de utgjør bare en liten del av de offisielle dokumentene. Stemmesedlene og det meste av det andre valgmateriellet havner i forbrenningsovnen etter at valgperioden er over, men noe skal bevares for alltid. Dette havner dels i Byarkivet, dels i statlige arkiver, og det kan brukes til mer enn å studere forlengst avholdte valg.

Av Leif Thingsrud

Tidligere lovgivning var annerledes, og før 1946 fantes det heller ikke folkeregister i alle kommuner. Kommunaldepartementet har derfor i et brev av 8. januar 1975 presisert at pålegget om å makulere avkrysningsmanntall bare gjelder manntall fra etter 1948. Eldre manntall skal dermed bevares i henhold til Forskrift om offentlege arkiv av 11. desember 1998 § 3-20 pkt. a).

Opptellingsresultater, godkjenning av valglister og avgjørelser i klagesaker om innføring eller stryking i manntallene finnes i protokollene til valgstyret og stemmestyrene. Disse skal bevares. I Oslo er da også valgstyreprotokoller for det meste bevart, mens stemmestyreprotokoller i stor grad er kassert. For perioden før 1948 er også en mengde manntall bevart, stort sett i form av ubrukte kopier.

Omfattende manntallsadministrasjon

Manntallsarbeidet lå opprinnelig under ansvarsområdet til byenes magistrater, og dette ble i Kristiania etterhvert et omfattende arbeid som ble ledet av en manntallsfullmektig. Det viste seg imidlertid vanskelig å holde manntallene ajour, og etter innføringen av alminnelig stemmerett ble det nærmest umulig. I 1900 ble det innført et system hvor flere manntallsfullmektiger "gikk opp" byen før hvert manntallsopptak. Heller ikke dette gjorde det mulig "... at istandbringe et tilstrækkelig paalidelig og nøiaktig mandtal", slik det står skrevet i den kommunale forvaltningsberetningen.

Forskjellige manntall ble utarbeidet til en rekke formål og av flere av kommunens virksomheter. Sjefen for Kristiania kommunes statistiske kontor, G. Amneus, ble derfor pålagt å lage en utredning over situasjonen. Han regnet i sin rapport opp åtte forskjellige manntall, som ble utarbeidet ved de tre magistratsavdelingene, ligningsvesenet og politiet. Blant disse fantes ligningsmanntall, de kommunale folketellingene og valgmanntallene for stortingsvalg, kommunevalg og samlagsavstemmingene.

Utredningen ledet til opprettelsen av Kristiania kommunale folkeregister, som det første i landet. Det var operativt fra årsskiftet 1905/06, og alt manntallsarbeid ble da samlet der. Etter at folkeregistret ble overtatt av staten, bestemte kommunen at den ville beholde valgarbeidet, og i 1971 ble dette pålagt kemneren. I 1976 ble dette overført til et nyopprettet valgsekretariat tilknyttet Finansrådmannens kontor, og ved byrådsreformen ti år senere ble dette overført til Bystyrets sekretariat.

Manntall i lange rekker

Antallet stemmeberettigede borgere i Kristiania var inntil 1882 så beskjedent at manntallet bare ble ført i form av en enkelt manntallsbok. De stemmerettskvalifiserte som avla ed til grunnloven straks etter 1814 ble da ført inn i boka i alfabetisk orden. De som kom til etter dette ble ført inn kronologisk under etternavnets forbokstav. Når noen døde, flyttet fra byen eller mistet stemmeretten ble de strøket. Foran hvert valg var det gjerne et lite rush av nye velgere, og etter valget i 1826 var boka nærmest skrevet ut. Man overførte derfor de som fortsatt var stemmeberettigede til en ny og tykkere bok i 1829, og denne var tilstrekkelig til 1844. Ytterligere fire bind dekker de neste snaut førti år.

Det eldste manntallet inneholder kun personens navn og yrke, mens de senere også oppgir dato og sted for edsavleggelsen og hvor gammel mannen var ved det tidspunktet. Disse opplysningene er imidlertid ikke innført for de som er overført fra det eldste manntallet. I en merknadsrubrikk er årsaken til eventuell strykning oppgitt. Dette kunne være at man døde eller flyttet fra byen, men også at man sa opp sitt borgerskap, ble straffedømt eller gikk konkurs. Dermed var man ikke lenger stemmerettskvalifisert, og stemmeretten falt bort.

Grunnloven fastsatte at stemmeberettigede i byene var embedsmenn, de som hadde løst borgerbrev som handels-,  håndverks-, skipper- eller høkerborger samt eiendomsbesittere. Tanken bak disse bestemmelsene var at alle som var økonomisk selvstendige skulle ha anledning til å stemme, mens tjenere og andre avhengige personer ikke kunne tilstås dette. For de som fikk stemmerett på grunnlag av borgerbrev vil ofte datoen da dette ble meddelt stå i merknadsrubrikken, og fra 1860 ble det også vanlig å føre inn mannens adresse her.

Stemmerettsreglene virket etter hvert ganske urimelige. På landet, hvor jord var rimelig, ble det utparsellert verdiløse myrer i små teiger som ga eieren stemmerett. På en annen side hadde det siden 1814 blitt dannet en ny samfunnsklasse, funksjonærene, og de fleste fant det urimelig at disse, sammen med verkstedsformenn og lærere, ikke skulle kunne få stemmerett uten å kjøpe ei stripe av ei myr i Maridalen eller ei hyttetomt i Hallingdal.

Stemmerettsreformen i 1884 knyttet stemmerettskvalifikasjon til inntekt ved skatteligningen. Minstebeløpet ble satt høyere i byene enn på landet, hvor leveomkostningene gjennomgående var lavere, og i alle fall mulighetene for noen skattefrie biinntekter i form av hagebruk, bærplukking og fiske var større. Denne reformen mangedoblet velgerkorpset. Takket være lønnsøkning i årene som fulgte, kom også store deler av arbeiderklassen etterhvert over streken. I 1896 bestemte en ny lov at alle som betalte direkte skatt til stat og kommune skulle få kommunal stemmerett. I Kristiania medførte dette alene en økning av velgerkorpset på drøyt ni hundre personer. Innføringen av alminnelig stemmerett i 1898 var dermed ingen revolusjon, men den slo fast et viktig demokratisk prinsipp.

Manntallsprotokollene illustrerer tydelig denne veksten i velgerkorpset. For stortingsvalget i 1882 og kommunevalget i -84 fyller manntallet to bind. Men det var nå blitt alfabetisk, noe som avspeiler den nye tid hvor velgerne kom og gikk under valgtinget i stedet for å måtte møte opp og avgi sin stemme når man ble ropt opp. For de som sto langt bak i manntallet hadde det betydd timers kjedsommelig venting. Manntallet for 1885 er på åtte bind, 1897-manntallet på hele tretten.

Innføringen av alminnelig stemmerett for menn i 1898 og kommunal stemmerett for kvinner med egen inntekt eller formue i 1900 medførte et økt velgerkorps. Men en annen lovendring var vel så viktig. I 1900 forsvant bestemmelsen om at man måtte avlegge ed til grunnloven for å få stemmerett, og det medførte at en mye større andel av befolkningen tok del i valgene. Ved kommunevalget i 1901 ble de stemmeberettigede derfor delt i tolv kretser, og valgting ble holdt et sted i hver krets. De fleste kretsene tilsvarte en menighet, men de minste menighetene ble slått sammen med en nabomenighet. Tidligere hadde man bare hatt ett eneste valglokale, som i mer enn femti år hadde vært Børssalen, men som omkring 1890 var Ynglingeforeningens festlokale i Møllergata 1 og siden 1894 gymnastikksalen på Akershus festning.

Den kommunale stemmeretten for en del kvinner kom til anvendelse første gang i 1901, men alle byens kvinner over 25 hadde kunnet gå til urnene allerede i 1899, da det var folkeavstemning over innføringen av kommunalt brennevinssamlag.

Opplysningene i manntallene er stort sett uforandret fram til 1899, bortsett fra at det etter valgreformen i 1884 ofte står henvisninger til skatteligningen i merknadsrubrikkene. Innføringen av alminnelig stemmerett medførte imidlertid at manntallene kunne forenkles, og fra 1900 er disse ordnet etter de stemmerettigedes adresse og inneholder kun velgernes navn, fødselsår og yrke. Det ble laget ett hefte pr. valgkrets, og en årgang med valgmanntall utgjør dermed omlag en tredels meter i arkivet. Etter hvert som folketallet økte, og man også valgte å bruke simplere papir, økte volumet til en snau meter pr. årgang.

Fra 1880-tallet ble det også vanlig med trykte utskifter av manntallet. I Kristiania finnes manntallene fra 1882 til 1915 trykt, men senere gikk man over til enklere former for mangfoldiggjøring. I Aker ble manntallene trykt ved alle valg fra og med 1912. Til sammen utgjør de forskjellige seriene valg-manntall i Byarkivet ca. syv hyllemeter i magistratsarkivet, og ti meter i folkeregistrets arkiv.

Stort antall protokollserier

Valgstyret i Kristiania, senere Oslo, førte en alminnelig møtebok for kommunevalg fra 1837 til 1967. Hele perioden dekkes av bare to bind. I begynnelsen inneholder disse stort sett bare valgoppgjør. Fra 1904 refereres vedtak om valglokaler, men først i 1925 refereres for første gang møter i valgstyret i forkant av valget. Her fastsettes valgtinget, stemmestyrer oppnevnes og en del praktiske ting i forbindelse med valget avgjøres. Senere kommer også avgjørelser om innføring i manntallet og godkjennelse av valglister.

Etter 1967 er protokollene sendt til Fylkesmannen for godkjenning, og kommunen selv har bare kopier. Valgstyreprotokollene fra kommunestyrevalgene i 1983 og -87, som finnes i Byarkivet er slike duplikater, hvor kun valgstyreformannens eller sekretærens underskrift er original. Også stemmestyreprotrokollene er sendt inn til Fylkesmannen. For 1975-valget finnes en kopi i Byarkivet, ellers har kommunen ikke bevart noe.

Fra Aker er det bevart en protokoll for godkjenning av forfallsstemmer fra 1900 til 1915, hvor også forhåndsstemmegivingen i 1926 ble ført inn. Ellers finnes det en del protokoller fra stemmestyrer og manntallsnemnder fra ca. 1917 til 1937. Dette materialet er imidlertid ikke ferdig katalogisert i Byarkivet, slik at det er vanskelig å få full oversikt.

For stortingsvalgene finnes de første valgtingene i Kristiania protokollert i magistratens alminnelige forhandlingsprotokoller, og for perioden 1829 til 1903 i en egen protokoll som ble ført ved magistratens kontor. Valget var indirekte. Valgtinget valgte bare valgmenn eller delegater til et valgmøte, vanligvis benevnt distriktsforsamlingen, hvor selve valget på stortingsrepresentanter fant sted. Selve protokollen fra et slikt valgmøte er på bare to sider, men siden såvel magistraten som samtlige valgmenn skulle underskrive den, ble det etterhvert flere sider. Antallet valgmenn skulle nemlig være en pr. påbegynte femti stemmeberettigede, og i en by med voldsom folkevekst medførte dette selvsagt at antallet steg kraftig. Utvidelsen av stemmeretten i 1884 gjorde jo også sitt. I 1829 var det seksten valgmenn, i 1903 896, hvorav 815 møtte.

Senere protokoller befinner seg i Stortingsarkivet, idet Stortinget selv avgjør de valgte representantenes fullmakter. For valgene i 1973 til 1985 finnes det imidlertid også "valgbøker" – forhandlingsprotokoller fra valgstyret – i Byarkivet, men disse bærer tydelig preg av å være duplikater på samme måte som kommunevalgprotokollene. Protokoller vedrørende stortingsvalg i Aker finnes ikke i Byarkivet.

I tillegg til stortings- og kommunevalg ble det tidlligere også holdt andre valg. Forliksrådene ble valgt fram til 1925, og det er bevart en boks med protokoller og dokumenter i forbindelse med disse valgene. I 1919, 1922 og 1925 ble det også holdt direkte valg på skolestyre i hver skolekrets. Her finnes det også en del bevarte protokoller.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Kristiania magistrats arkiv og katalog over denne

Oslo folkeregisters arkiv vedr. valgadministrasjon

Formannskapets arkiv

Trykte:

Kristiania kommune 1887 -1911

Bernt H. Lund: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000

Kristiania kommunes akstykker: Dokument 39/1902

Riksarkivarens retningslinjer for arkivbegrensning og kassasjon i kommunale arkiv

Arkivlova med forskrifter