Myrmenn var ikke fattiglus

Etter grunnloven av 1814 var det embedsmenn, borgere og gårdeiere i byene og embedsmenn og de som eide eller leide matrikulert grunn på landet som var stemmerettskvalifiserte. Loven satte imidlertid ikke noe minstemål for de eiendommene som ga stemmerett, og i tiden fram mot stemmerettsreformen i 1882 ble dette utnyttet for alt hva det var verdt.

Det var stort sett venstrefolk som benyttet seg av dette – i sin kamp for å ta makta fra embedsmennene. Indignerte høyrefolk kalte dem straks for myrmenn. Borgermesteren i Kristiania, Evald Rygh, brukte betegnelsen glatt når han i en liten protokoll listet opp de av byens innbyggere som hadde fått stemmerett på grunnlag av alle slags småeiendommer ute på landet.

Advokater, lærere og kunstnere

Protokollen har tittelen "Fortegnelse over Myrmænd, som efter 1ste Juni 1882 ere indførte i Christiania Mandtalsprotokol". Den viser at en del hadde prøvd å få stemmerett på grunnlag av myrparseller ved valget i 1879, men at de da ikke var blitt innført i manntallet. Ved valget i 1882, som var det siste før stemmerettsreformen, var de imidlertid kommet med. Det hadde også flere nye parselleiere samt personer som eide andre småeiendommer, sannsynligvis hyttetomter. Og Rygh skjelnet ikke mellom myr eller setervoll.

I alt innenholder fortegnelsen 128 nummererte "myrmenn" samt 23 unummererte "stormyrmenn". Minst tre personer er innført to ganger, slik at antallet som hadde stemmerett på dette grunnlaget var noe lavere. Dessuten var det noe frafall underveis, i form av at folk flyttet eller tok borgerskap.

Tyve av de nummererte eiendommene, som lå på Grefsen, var kjøpt for fem kroner. Om andre står det at de hadde en skyld på tre, tolv eller fjorten skilling. Alle småparsellene på Grefsen og enkelte andre var kjøpt, de øvrige var bygslet for noen få år. I dag er alminnelig bygslingstid for hyttetomter gjerne tredve eller førti år. Her er de fleste kun bygslet for seks år – andre for ti eller femten. Dette kan tyde på at stemmeretten var en viktigere drivkraft enn hytteplanene for de som bygslet disse tomtene. Mange lå dessuten langt fra Kristiania. I noen tilfeller synes det klart at dette er heimegarden til han som bygsler, men i langt flere tilfeller dreier det seg om steder hvor det, etterhvert som jernbanen kom, skulle bli svært så populært å få seg ei hytte. Betegnelsen "myrmenn" er med andre ord tøyd noe langt av borgermesteren her, men muligens er det gjort bevisst, da man anså disse hyttetomteierne for å være uverdige til stemmeretten etter grunnlovens intensjoner.

De 125 "myrmennene" i fortegnelsen har følgende sammensetning: fire advokater, ti andre jurister, seks filologer – deriblant den kjente geografen Amund Helland, en skoleinspektør, ti lærere, en teolog, to ingeniører, en konservator, en lege, en provisor, en stipendiat, tre redaktører, en statsrevisor, fem kunstnere – deriblant Karl Edv. Diriks og Fritz Thaulow, organisten Johs. Haarklou, tredve håndverkere, seksten arbeidere, en formann, en sersjant, en vedhandler, en grosserer, fem ansatte innen handelen, en maskinmester, to kontorister, en emigrasjonsagent, en inspektør, en landmåler, en bordskriver, en kasserer, en meierimester, en assistent ved navn Arne Garborg – senere kjent som forfatter – og en som bare står oppført som "grundeier".

Det akademiske innslaget er tydelig her, likeså innslaget av håndverkere og håndverksarbeidere. Disse "myrmennene" representerte altså et bredt sosialt spekter, men de fleste var langt fra fattigfolk. Sosialt sto de fullt på høyde med mange av bøndene og småborgerne som fikk stemmerett uten problemer. Langt de fleste utnyttet nok uten tvil dette smutthullet i loven for å sikre seg stemmerett, mens andre kanskje bare var godt bemidlede folk som hadde ei tomt de skulle bygge et landsted eller ei hytte på. Og så oppdaget de at denne faktisk kunne gi dem stemmerett – noe de begjærlig grep.

Yrkessammensetningen av disse "myrmennene" viser med all tydelighet at stemmerettsreglene var fullstendig foreldede. Hensikten hadde vært å begrense retten til dem som hadde en selvstendig økonomisk stilling og å holde handels- og håndverkssvenner, rene arbeidsfolk og annet tjenerskap utenfor. Intensjonen hadde neppe vært at en universitetsutdannet lærer i fast, sikker stilling skulle stå utenfor, mens en fattig skomaker eller småhandler skulle få stemme. Men i 1814 var lærerne stort sett sosialt deklasserte omgangsskolelærere eller unge kandidater som var huslærere mens de ventet på et embede. Funksjonærer fantes knapt, annet enn noen unge skrivere. De ble regnet som en slags tjenerskap, som straks ville få et eller annet embede eller kunne ta borgerskap. Dannelsen av den kommunale sektoren – etter innføringen av formannskapslovene i 1837 – virket også inn her. I Kristiania var det bare borgermesteren, de to rådmennene og stadsfysikus som hadde embeder innenfor den kommunale sektoren. Alle i tekniske stillinger og i skoleverket var rene kommunale funksjonærer og altså uten stemmerett.

De få som i 1814 hadde det man senere kalte "frie yrker", så som advokater eller leger, var som regel embedsmenn eller så ble de straks så formuende at de kunne kjøpe seg en bygård og få stemmerett på grunnlag av den. Denne situasjonen skulle også endre seg, da en stadig mindre del av disse skulle ende som embedsmenn. Leiegårder – også for bedrestilte – ble dessuten vanlige i byene, slik at færre fikk stemmerett som gårdeiere.

Myr i Aker og hyttetomter i Hallingdal

Av de 125 eiendommene disse "myrmennene" fra Kristiania eide, var 24 ørsmå parseller av eiendommen Myrerhaugen lengst nord på Grefsen. Her ble det skilt ut to hundre slike parseller, og ifølge lokalhistorikeren Harry Lagert, skal disse ha ligget i myra omkring Småvannene ovenfor Langsetløkka. Syv eiendommer til var spredt rundt omkring i resten av Aker. Blant disse var Fritz Thaulows festetomt på familieeiendommen Volvat. De øvrige eiendommene befant seg i en rekke forskjellige kommuner: Elleve i Ål, ti i "Næs" – de fleste av disse på Devegge, så det må være Nes i Hallingdal og ikke Nes på Romerike det dreier seg om – ti på Gol, syv i Trysil, fem på Eidsvoll, fem i Bærum og Vanse, fire i Hol, tre i Eidskog, Åmot og Norderhov, to på Stadt, i Ås og Asker, og en i hver av kommunene Askim, Borre, Elverum, Enebakk, Fjære, Idd, Røros, Skedsmo og Skodje. Den siste hadde det opplysende navnet Stemmerettsholm. Kommunenavnet er innført i de fleste tilfellene, men ikke ved alle, så tre av eiendommene lar seg ikke umiddelbart plassere.

For de 23 "Stormyrs-Mænd" som er innført, har protokollen ikke noen opplysninger om hvor myra ligger. Protokollen oppgir bare parsellnumre, og disse har løpenumre opp til 357, slik at dette helt klart dreier seg om virkelige "myrmenn", og at det er samme myra de har en part i. Navnet Stormyr eller Stormyra forekommer mange steder i Oslomarka, men det er bare kjent at det skal ha vært utparsellering i én av disse, nemlig Stormyra ved Oppsalsetra i Lier. 1888-matrikkelen har imidlertid ingen opplysninger om denne utparselleringen, så det må ha vært festetomter her – i motsetning til ved Småvannene. Yrkesmessig fordeler stormyrsmennene seg slik: ni arbeidere, åtte håndverkere, tre bestillingsmenn, en agent, en restauratør og en sersjant. Det proletære preget er altså adskilig klarere her enn for myrmennene på Grefsen og de som bygslet ei tomt.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Fortegnelse over myrmenn 1882

Trykte:

Fortegnelse over alle matrikulerte eiendommer og deres skyld, 1888.

H. O. Christopheren og Trond A. Svensson: Marka fra A til Å, Oslo 1985