Velgere og by i vekst - Administrasjonen av kommunevalgene før 1940

Byvekst og innføringen av alminnelig stemmerett bød på store utfordringer for den kommunale valgadministrasjonen tidlig på 1900-tallet. For velgerne kunne valget lett fortone seg som en kamp om å nå fram til valgurnene. Ved valget i 1907 var forholdene så kaotiske at man kunne spørre seg om byens representanter virkelig ble valgt på en lovlig og forsvarlig måte.

Av Bård Alsvik

Velger Nilsen: et tenkt tilfelle

Den 3. desember 1907 var det kommunevalg i hovedstaden. "Velger Nilsen" sto tidlig opp den morgenen som han alltid gjorde. Skiftet på fabrikken begynte klokka sju, og formannen tålte ingen slinger i valsen. Utenfor Grünerløkka skole hvor valget skulle finne sted, var det ennå mørkt og stille. Gymsalen, som ble brukt til formålet, åpnet ikke før ni. Men de store køene ville det ikke være her før fabrikkfløytene lød i femtida, og arbeiderne stimet ut fra fabrikkene i hopetall, opp etter gatene, i flokk og følge gjennom Birkelunden og fram til skolegården på Grünerløkka.

Dagen var lang som alltid, syntes "Velger Nilsen", vel inne på "Seilduken" der han arbeidet. Han hadde ikke vært her mange ukene, men var glad for å slippe lediggang. Kun hardt arbeid fikk timene til å gå, og i tolvtida var det formiddagspause. Her gikk praten livlig om det forestående valget. Ingen var i tvil om hva de skulle stemme, selv om formannen, som var en ihuga venstremann satt og glante olmt på dem. Arbeiderpartiet var i vinden, og hadde blitt Høires motpol i byen ved forrige valg i 1904. Grünerløkka valgkrets var sammen med Oslo valgkrets, Arbeiderpartiets hovedbastion i Kristiania. Venstre kunne bare håpe på noen få hundre stemmer her, og Høire var på vikende front og ville neppe kapre mer enn en tredel av stemmene. Det gjaldt å møte fram, bruke stemmeretten og håpe at den sosialistiske vind ville gjøre seg såpass gjeldende at hverdagen for en stakkars arbeider kunne bli litt lettere.

I femtida begynte kaoset. Køen inn til valglokalet gikk ut av skolegården og langt opp i Toftes gate. I sekstida kom "Velger Nilsen" seg inn skoleporten. Halv sju skimtet han inngangsdøra, men nå var beina stivfrosne, sulten gnagde og håret var vått av snø som kom fykende i følge med en sur nordavind ned Toftes gate.

Klokka sju var han innenfor døra. Han kjempet seg bort til valgskranken der avkrysseren satt og stirret ned i manntallet. Han ble spurt om adresse og navn. Avkrysseren bladde seg fram i protokollen og fant Seilduksgata der "Velger Nilsen" hadde sitt lille krypinn.

– Fornavn, sa avkrysseren høyt.

– Oscar, svarte han tilbake.

– Beklager, fortsatte avkrysseren, men du er avmerket med en stjerne i manntallet, noe som betyr at du ikke kan stemme. Men du har rett til å vite hvorfor du er suspendert fra valget.

Oscar Nilsen, arbeider ved Seilduken, suspendert ved valget! Hva var dette for noe vrøvl!

– Ja, selvfølgelig vil jeg vite det, sa Nilsen bestemt.

– Du har mottatt fattigunderstøttelse det siste året, og er derfor suspendert, svarte avkrysseren lavt og vennlig. Men du kan få snakke med manntallsassistenten hvis du mener at du er urettmessig utelatt.

Nilsen ble ført inn i et rom bortest i gangen der en mann fra folkeregisteret satt og tok i mot ham. Han ble høfligst bedt om å sitte ned. Mannen dro fram et skjema som han påsto skulle være sendt "Velger Nilsen" for flere måneder siden. Han leste høyt fra skjemaet: "De underrettes herved om, at Deres stemmerett vil bli suspendert i kommunemandtallet iaar, da De efter oplysning fra fattigvæsenet har erholdt fattigunderstøttelse i løpet av det sidste aar. Hvis De mener at der foreligger nogen av de i grundlovens §52d nævnte fritagelsesgrunde, maa oplysning herom gives snarest mulig … senest inder 12. oktober d. a.".

Nilsen påsto at han ikke hadde mottatt noe skjema, men erkjente at han hadde mottatt støtte fra fattigvesenet da han hadde gått arbeidsledig. I den tiden hadde han ikke hatt noen fast bopel. Hadde bodd litt her og litt der, og det var nok årsaken til at skjemaet aldri var nådd han. Men loven var klar. Bare de menn med inntekt på et visst nivå ble ansett for å være uavhengig nok til å gå til valgurnene. Nå tjente jo Nilsen egne penger. Men de få kronene han hadde fått fra fattigkontoret, hadde vært nok til å ta fra ham stemmeretten.

- Til helvete med Grunnloven, og til helvete med valget, tenkte Nilsen, og tuslet hjem gjennom Birkelunden.

Flere velgere, nye lokaler

Selv om "Velger Nilsen" ikke har eksistert, så er rammene rundt ham ekte nok. Fattigunderstøttede ble sidestilt med forbrytere og domfelte, og ble suspendert fra manntallet fram til 1913 da valgloven ble endret. Likeså var valget i 1907 en katastrofe med tanke på gjennomføringen av det. Avisa Socialdemokraten skildret tilstandene slik: "I Uranienborg skulde 14,000 stemmeberettigede presses ind i det lille gymnastikklokale … Hele dagen maatte  folk staa her som sild i en tønde … indenfor skranken ble ogsaa trængselen saa stor, at det heller ikke der var mulig at føre nogen tilstrækelig kontrol … Værst er forholdet i arbeiderkredsene. Arbeiderne vil nødig skofte og venter derfor til arbeidstiden er forbi. Da strømmer de til valglokalene i store masser og maa staa timevis udenfor i kulden og vente på at faa slippe ind."

Byen hadde utvilsomt for få valglokaler, og enkelte spurte seg om valgordningen var god nok. En skribent i Morgenbladet mente at man ikke kunne utelukke at en og samme person kunne stemme flere ganger fordi kontrollen ved valglokalene var for dårlig. Da han selv hadde kommet til valglokalets inngang, hadde politivakta spurt ham om han hadde blitt krysset av i manntallet. "Paa mit "Ja" slap jeg ind. Nu, det var godt og vel, for jeg var "krydset af" og vandrede veien kun én Gang, men det slog mig, at jeg meget godt kunde have baade gaaet "ukrydset" og én Gang til – ja, maaske flere med, om jeg havde villet "kumulere" mig paa den Maade."

Folkeregisteret hadde ansvaret for å legge til rette for valg i hovedstaden. Nye rutiner og nye instrukser ble utarbeidet for valgfunksjonærene etter valget i 1907. Dessuten så Folkeregisteret seg om etter nye valglokaler. Ved valget i 1910 ble gymsalene på Vålerenga, Kampen, Vahl og Vestheim, samt Fagerborg menighetshus reservert i tillegg til de åtte lokalene som ble benyttet i 1907. I 1913, da kvinnene fikk alminnelig stemmerett, plusset man på Borgerskolen som valglokale for Jakobs sogn. Da hadde byen fjorten valglokaler.

Utvidelse av stemmeretten og et relativt stort innflyttingsoverskudd fram mot første verdenskrig, ga imidlertid nye behov for lokaler. Nord i byen så man behov for tre nye stemmelokaler ved valget i 1916. Gymsalen på Aars og Voss skole ble besiktiget og funnet brukbart for valget i Trefoldighets sogn. I Markus sogn sto det mellom den nye skolen på Ila og Katedralskolen. Valget falt på sistnevnte ut fra beliggenheten, da denne var "bekvemmere for størsteparten av vælgerne" og Ila lå "i niveau over hele sit eventuelle valgdistrikt" noe som kunne bli "besværlig for de mange gamle folk, som maa gaa opover bakkerne". I Sagene sogn, hvor befolkningspresset var størst, var det fra før bare ett valglokale, på Lilleborg skole. Valgledelsen godkjente først Bjølsen skole som nytt valglokale, men ved en ny besiktelse i juni 1916, møtte inspektøren skolens tunge trapper opp til gymsalen i tredje etasje, noe som i følge han var "temmelig uheldig". Effata bedehus ble fra da av sognets andre valglokale.

Forberedelser til valg

I en by som Oslo, som for lengst hadde passert en kvart million innbyggere, var det særlig manntallsarbeidet som bød på de store utfordringene. Tidsplaner og instrukser ble utarbeidet for å være sikker på at man var i mål 42 dager før valgtinget, slik loven forlangte. Etter opprettelsen av folkeregisteret i 1906 ble dette brukt som manntallsgrunnlag. Folkeregisteret var et relativt velsmurt apparat hvor man hadde orden i de enkelte manntallskortene. Hver enkelt person i manntallet måtte imidlertid sjekkes opp mot lovens stemmerettsbestemmelser: Om vedkommende ville være fylt 23 år på valgdagen, om han eller hun var norsk statsborger og hadde hatt fast bopel i byen i mer enn to år samt fem års sammengengende opphold i landet.

Før 1934, da valgene i Oslo foregikk i desember, måtte manntallsarbeidet være avsluttet i midten av august for at tidsplanen skulle overholdes. Manntallene skulle jo mangfoldiggjøres, og dette ble gjort av private stenografbyråer med god gammeldags skrivemaskin. Ved valget i 1928 snuste folkeregisteret på muligheten for å trykke opp manntallet, men det ble vurdert som "uforholdsmessig dyrt i forhold til maskinskrivning". "Stenografbyrået" fikk tilslag på sitt anbud. 150 000 navn ble skrevet inn i hundre eksemplarer av byrået til kroner 3,25 per side. Arbeidet tok en liten måned og kostet kommunen ni tusen kroner.

I 1931 var manntallet ferdig skrevet, heftet og etterkontrollert i slutten av oktober. Da gjensto godkjennelsen i den såkalte "manntallsnevnden" som i Oslo var formannskapet. Etter denne formaliteten var manntallet klart til utlegging den 2. november. Fristen for å klage på manntallet ble satt til den 19. november. Samtidig kunne folk for første gang gå til urnene og forhåndsstemme dette året. Velgere som hadde forventet at de var utenriks valgdagen, hadde  hatt sin sjanse til dette allerede fra 1. juni, men fra den 19. november kunne også velgere i byen innlevere forhåndsstemmer. Den 5. desember 1931 var forhåndsstemmevalget over, og to dager senere åpnet valgtinget i hovedstaden.

Valgapparat på skinner

"Sorteringen og Grovtellingen af Stemmesedlerne kunde endelig begynde kl. 6½. De store Blikboxer, hvor de 45,000 ordinære Stemmesedler opbevaredes, bragtes ind paa Valgstyrets store Langbord, hvor Medlemmerne snart saaes i travl Beskjæftigelse med at tage Sedlerne ud af Konvoluterne og sortere dem i otte forkjellige Grupper – "rene" og "blandede" Stemmesedler for hvert af de fire Partier. Ved Smaaborde omkring sad 11 Tællelag hvert paa to Mand. De fik saa de sorterede Bunker tilbragt, talte dem op i Pakker paa 50, og Pakkerne bragtes til Hovedlageret, hvor man kunde holde Regning med Optellingens Fremgang." Slik skildret Morgenbladet opptellingen "ringside" dagen etter valget i 1907, og lot seg imponere av den disiplin og nøyaktighet tellekorpset var underlagt.

Et par tiår senere var det utenkelig at en avis kunne få adgang til lokalene der stemmeopptellingen foregikk. Særlig etter kommunevalgloven i 1925 ble det fra departementets side gjort kraftige innstramninger på rutinene rundt valget. I et rundskriv fra Justisdepartementet før kommunevalget i 1928, ble det påpekt at flere kommuner ikke hadde fulgt de retningslinjer som loven bar bud om under valget i 1925. Valgting hadde blitt åpnet for sent fordi medlemmer av stemmestyret ikke hadde innfunnet seg, eller valglokaler hadde holdt åpent lengre enn lovlig i påvente av stemmegivere. Dessuten var det avdekket sviktende rutiner når det gjaldt forseglingen av stemmematerialet. Loven krevde forsegling med lakksegl før de ble fraktet til opptellingslokalet. I noen tilfeller ble det bare brukt hyssing, og i andre tilfeller fikk den betrodde personen som skulle bringe pakken til valgstyret med seg segl som var brukt ved forseglingen.

Folkeregisteret tok påleggene fra departementet alvorlig og strammet grepet om  administrasjonen i de ulike valgkretsene. Det ble utarbeidet kjøreplaner og rutiner som skulle sørge for at byens representanter ble valgt på lovlig vis.

Den gang som nå var man avhengig av et stort korps av valgfunksjonærer, både som skrankevakter, avkryssere og til opptellingen av stemmene. I stor grad ble disse rekruttert blant kommunens egne funksjonærer som fikk fri til å delta i arbeidet. De kommunale funksjonærene fikk imidlertid "konkurranse" fra en stadig voksende gruppe arbeidsledige funksjonærer da den økonomiske depresjonen var på sitt verste ved inngangen til 1930-tallet. I 1928 henvendte byens fattigstyre seg til rådmannen for de sosiale saker, Thorvald Klaveness, med en oppfordring om at arbeidsledige kontorfunksjonærer ble brukt som avkryssere i valglokalene og arbeidsledig ungdom som avlukkepassere.

En hovedgrunn til oppfordringen var at fattigvesenet selv ikke hadde noen funksjonærer å avse ved valget, fordi arbeidsmengden var overmåte stor som følge av de dårlige tidene. Men oppfordringen kom også fra de arbeidsløses egne rekker. I et brev fra Kontorfunktionærenes Forening til byens borgermester før valget i 1931, ble det påpekt at tretti prosent av de organiserte funksjonærene var uten arbeid. En "liten ekstrajob vil derfor komme godt med for de som utvælges blant byens hundreder av ledige kontorfunktionærer". Valgstyret fulgte oppfordringen og vedtok å bruke arbeidsledige som assistenter "der det var forsvarlig".

Skjebnesvangre regnefeil

Det kritiske punkt ved et hvert valg var selve opptellingen. Arbeidet krevde en stor grad av nøyaktighet, samtidig som presset for å få lagt resultatet hurtigst mulig på bordet var stort. Selve opptellingen ble påbegynt dagen etter stemmegivningen og kunne gå ut i de sene nattetimer med håp om at resultatet var klart den påfølgende morgen.

Selve opptellingen var en komplisert affære. Hver enkelt kandidats stemmer ble ført inn i et stort antall oppgjørsbøker. Fra oppgjørsbøkene ble de enkelte kandidatenes stemmetall transportert til en samleliste. Så ble kandidatenes samlede stemmetall overført til et hovedsammendrag for hvert parti. Overføringen fra oppgjørsbøkene til samlelista foregikk ved at en assistent leste opp tallet fra oppgjørsboka, en førte tallet på samlelista og ytterligere en assistent kontrollerte at tallet ble skrevet riktig. Man foretok med andre ord et stort antall overføringer og summeringer, som tross all mulig nøyaktighet og forsiktighet bød på feilmuligheter.

I 1928 gikk det da også galt. Ved statistikernes kontrollprøver etter valgoppgjøret viste det seg at det manglet 405 stemmer på de oppsummerte listene for Arbeiderpartiet. Summeringen var foretatt på regnemaskin av to engasjerte damer fra ligningskontoret, som begge var "ansett for å være særlig dyktige i dette arbeidet". Damene erkjente at tallene var deres, men at det "omhandlede summeringsark ved en feil ikke (var) blitt kontrollsummert under det sterke press i den sene nattetime".

Ingen tvilte på damenes troverdighet i saken, men feilen ga konsekvenser for bystyrets sammensetning. En av Arbeiderpartiets kandidater fikk fire hundre stemmer for lite og rykket inn som representant nr. 29, og ikke som først oppgjort til varamann nr. 17. Selv om det bare var to Arbeiderparti-kandidater som måtte bytte plass, krevde Justisdepartementet, med loven i hånd, omvalg på formannskap, ordfører og viseordfører.

Valg av formannskap og ordfører ble gjort av det samlede bystyret og fikk ingen konsekvenser for den alminnelige velger. Men for å hindre at liknende feil ble gjort i fremtiden, og samtidig føre en strengere kontroll med tellerassistentene, ble det bestemt at hvert summeringsark skulle kvitteres med assistentens initialer, slik at man ved kontroll fikk brakt på det rene at arket virkelig var summert og av hvem.

Men det gikk galt igjen. Under valget i 1931 fikk en av Arbeiderpartiets kandidater 101 stemmer i stedet for 201 på ett av summeringsarkene, noe som betydde at han rettelig skulle være representant i stedet for varamann. Justisdepartementet underkjente valgoppgjøret først i mars 1932, og krevde enda en gang nytt valg på formannskap og ordfører. Vedtak som var fattet av bystyret i mellomtiden, ble imidlertid stående som godkjente, selv om bystyre og formannskap ikke hadde hatt den korrekte sammensetningen.

Det siste kommunevalget før krigen ble holdt i 1937. Aldri hadde det møtt så mange fram til valg i hovedstaden som ved dette valget. Nærmere 157 000 kvinner og menn avga sine stemmer. Interessen for kommunevalget gikk både København og Stockholm en høy gang, med henholdsvis tolv og åtte prosent høyere valgdeltakelse i Oslo enn i Stockholm (1935) og København (1937). Det store oppmøtet ved Oslo-valgene kan kanskje forklares ut fra den politiske situasjonen som hersket i byen. I København og Stockholm hadde sosialistene en overlegen stilling. Potensielle borgelige velgere uteble fordi resultatet var gitt på forhånd. I Oslo var den politiske knivingen mellom Arbeiderpartiet og Høyre derimot så jevn, at ikke noe var avgjort før siste stemme var talt opp. Eventuelle regnefeil fikk da også konsekvenser, som vi har sett. Men et stadig mer profesjonelt valgapparat i Oslo la likevel forholdene til rette for at alle skulle få, om ikke et godt valg, så i hvert fall et rettferdig et.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Valgstyret i Kristiania, diverse protokoller med oversikt og status om manntallsarbeidet for perioden 1904-1916.

Finansrådmannens arkiv, boks Db-0020 og boks Db-0265.

Trykte:

Særtrykk av statistisk månedsskrift ”Kommunevalget i Oslo 1937”

Lov om kommunevalg av 10. juli 1925

Norges offisielle statistikk VIII. 186, ”Kommunevalgene 1931”

Inst. O. VIII, 1931, Ot. prp. nr. 8 – 1931, ”Innstilling fra lovkomiteen om forandring i kommunevalgloven”

Statistiske årbøker for Kristiania/Oslo 1901-1937

Statistikk vedkommende Kommunevalgene 1901 og delvis valgene 1898 utgitt av Justits- og Politidepartementet

Aviser:

Morgenbladet No. 692 1907

Morgenbladet 6/12-1907

Socialdemokraten 3/12-1907