Byen i valg

Ved det første kommunevalget i Kristiania møtte det opp 658 personer som høytidelig avga sin stemme. De utgjorde ikke mer enn en femdel av den voksne mannlige befolkningen. Og stort flere hadde heller ikke stemmerett. Ved siste kommunevalg, i 1999, fant nesten 260 000 Oslo-borgere veien til urnene, nærmere to tredeler av en voksen befolkning med allmenn stemmerett.

Med hensyn til yrker og økonomi utgjorde de 36 som ble valgt i 1837 langt fra noe gjennomsnitt av byens befolkning. Det gjør heller ikke dagens bystyre, verken med hensyn til alder eller sosial status. Men litt nærmere ligger det. Dessuten er begge kjønn kommet med.

Av Leif Thingsrud

Oppmøtet i det første kommunevalget var godt. 658 av de stemmeberettigede møtte i Børssalen og ble etter opprop kalt fram en etter en og fikk legge sin stemmeseddel i "... en med tvende Laase forsynt Kiste".

Protokollen forteller ingen ting om valglister eller nominasjon, så det må være rimelig å tro at noe slikt heller ikke hadde foregått. Alle de stemmeberettigede var valgbare, og man skrev kort og godt bare navnet på de man ønsket innvalgt på seddelen. Bystyret, eller byens representantskap, som det het den gang, skulle bestå av 36 mann, og det medførte at valgopptellingen ble en heller omstendelig prosess. Den tok hele fem dager. De som ble valgt hadde fått fra 547 til 183 stemmer og var for det meste kjøpmenn, jurister og håndverksmestre.

Bredt bystyre – smalt formannskap

Bystyret hadde få møter de første årene, normalt bare to i året, og sakslistene var heller ikke særlig lange. I 1838 var det riktig nok hele fire møter og drøyt tredve saker, men det var helt ekstraordinært. I alle fall var det neppe noe tyngende verv å bli valgt inn.

I så måte var formannskapet noe helt annet. Det hadde oppstått på slutten av 1600-tallet i form av tolv "eligerede" menn, som ble nominert av magistraten og valgt på bymøtet. Lenge hadde de bare hatt en rådgivende funksjon. Siden 1790 hadde de hatt kontroll med bykassebudsjettet, og dermed styrte de i realiteten administrasjonens økonomiske disposisjoner. Møtene der var lenge heller tilfeldige, men i 1816 ble de enige om å møtes hver onsdag formiddag for å "... deliberere over Byens forefaldende Sager".

Selvsagt var det få av Kristianias borgere som hadde tid til å ta seg fri fra forretningene en formiddag hver eneste uke for å sitte i møter, og de eligerte menn ble i realiteten en komité av de mektigste kjøpmennene og håndverksmestrene. Når de ved formannskapsloven i 1837 skiftet navn til formannskap, endret dette seg lite. Formannskapet skulle velges ved separate valg, halvparten året etter representantskapsvalget, den andre halvparten to år senere.

Det første formannskapsvalget fant sted 6. desember 1838, men bare 222 stemmeberettigede fant veien til Børssalen. Garver Ytteborg fikk 171 stemmer, kjøpmann Tofte fikk 137, de to håndverksmestrene Borgstrøm og Thinn henholdsvis 103 og 94, mens høker Sætrand og kjøpmann Lihme fikk de to siste formannskapsplassene med 85 og 56 stemmer. Tofte og Lihme nektet imidlertid å motta valget, og en uke senere ble det holdt omvalg på de to siste plassene. Byråsjef Bretteville og stiftsoverrettsprokurator Randklev fikk henholdsvis 39 og 34 av de avgitte stemmene og var dermed valgt.

Noen kamp om plassene i formannskapet forekom knapt på 1800-tallet. De ukentlige møtene, uten noen form for godtgjørelse, gjorde vervene som formenn heller tyngende, og formannskapet ble langt på vei et møtested for næringslivstoppene.

Det ble heller ikke valgt varamenn, slik at det stadig måtte holdes suppleringsvalg. Disse ble selvsagt ikke omfattet med særlig stor interesse. Ved et slikt valg i januar 1866 møtte det bare 84 stemmeberettigede, mens det i det ordinære formannskapsvalget tre år tidligere hadde møtt 510. Valgstyreprotokollen er stadig taus med hensyn til hvordan kandidatene ble nominert, men det er rimelig å anta at det ikke var noen trykte lister og at kandidatene ble foreslått muntlig på selve valgtinget.

Først ved valget 3. januar 1883 synes det som om det kan ha blitt brukt en trykt liste. Her var drøyt halve bystyret – 22 mann – på valg, og de som ble valgt fikk alle fra 836 til 858 av de avgitte 863 stemmene. Dette er i klar kontrast til tidligere valg, da stemmene spredte seg på en mengde kandidater.

Ved formannskapsvalget i desember 1884 må det åpenlyst ha blitt brukt trykte lister, i og med at de valgte alle fikk mellom 2910 og 2943 av de avgitte 4318 stemmene. Det må da også ha eksistert en annen liste, som en tredel av velgerne benyttet. Kandidatene på denne lista fikk dermed færre personstemmer og ble ikke valgt. Den radikalt økte valgdeltakelsen skyldtes nok dels at valget var omfattet med noe større interesse enn tidligere, men også at stemmeretten var blitt kraftig utvidet, knyttet til skattbar inntekt, slik at funksjonærer, håndverks- og fagarbeidere i stort monn kunne delta.

Valgstyreprotokollen forteller ikke noe om partitilhørighet til de valgte, men på denne tiden er det rimelig å anta at det ble stilt ei liste med utgangspunkt i Venstre og ei med utgangspunkt i Høire. Men allment respekterte personer kunne godt være satt på begge listene. Slik fikk kjøpmann Arnesen over tretten tusen stemmer ved formannskapsvalget i 1896, mens de øvrige valgte, som til dels var senere arbeiderparti-topper, bare fikk om lag syv tusen. Ved representanskapsvalget to uker senere skjedde det samme. Fem av de valgte synes å ha fått nær sagt alles stemmer, mens de øvrige bare fikk såvidt over halvparten. Det er imidlertid kjent at bystyreflertallet fra 1895 til 1897 sympatiserte med Venstre, mens forsamlingen både tidligere og i de nærmest påfølgende årene var dominert av Høire-sympatisører.

At Venstre-flertallet kom etter voldsomme mobiliseringer av velgerne kan det derimot ikke være noen tvil om. Antall avgitte stemmer ved valgene i 1892 var ca. 3500. To år senere fant over femten tusen veien til urnene. Dette viser også at stemmerettsutvidelsen i 1884 ikke medførte at alle de som da kunne få stemmerett valgte å benytte denne. Tvert imot tok det tid å få ut de nye velgergruppene og få dem til å avlegge ed til grunnloven, slik at man gikk fra å være stemmerettskvalifisert til å bli stemmeberettiget.

Fra høyrebastion til vippeby

Valgordningen, som var tilpasset en verden uten partier i kommunepolitikken, hadde nå klart overlevd seg selv, og i 1896 kom en ny kommunelov. Formannskapet skulle nå velges av og blant bystyrets medlemmer, og bystyret skulle velges ved listevalg og forholdstallsprinsippet. Dette kom første gang til anvendelse i desember 1898.

Det ble i alt avgitt 12 166 stemmer, og mandatene i det utvidede bystyret ble fordelt med 42 til Høire, 32 til Venstre, syv til Arbeiderpartiet og tre til Ædruelighedsgruppen. En egen grunneierliste nådde ikke opp. Det ble også valgt varamenn, slik at velgerne slapp å gå til de kommunale stemmeurnene igjen før i 1901. Tidligere hadde man måttet holde stadige suppleringsvalg når noen av de valgte døde eller flyttet fra byen.

I 1901 var det enda flere lister, siden det også ble stilt en egen kvinneliste pluss en "demokratisk" arbeiderliste. En del kvinner hadde fått stemmerett samtidig som den alminnelige stemmeretten for menn slo inn med full kraft. Mer enn 27 000 stemmer ble avgitt, nærmere 15 000 av disse på Høire, som dermed sikret seg et solid flertall i bystyresalen.

Kristianiaborgerskapet var fra gammelt av en bastion for Høire. Venstreflertallet på 1890-tallet var høyst forbigående, og skulle smuldre bort i form av avskallinger på begge sider. Småborger-venstre fant veien til Høire, mens arbeidsfolk samlet seg i Det norske Arbeiderparti. Allerede i 1904 var dette blitt det største opposisjonspartiet, og i 1907 var det nesten tre ganger så stort som Venstre. I 1910 fikk Arbeiderpartiet 31 representanter, Venstre bare åtte. Men Høire fortsatte å styre med sine 38 og Frisinnede venstres seks. Avholdspartiets ene representant, pastor Larsen, fikk neppe noen særlig innflytelse i bystyresalen.

Ved valget i 1913 ble Arbeiderpartiet for første gang største parti, men Venstre og Frisinnede venstre sørget for at Høire beholdt ordføreren i tre år til. Da resulterte valget i et bystyre delt på midten. Arbeiderpartiet fikk 42 av de 84 representantene, og Carl Jeppesen ble valgt til ordfører. Han fikk bare Arbeiderpartiets stemmer, men det holdt, da Venstres lille gruppe stemte for sin egen kandidat.

Reaksjonen kom i 1919. Den begynnende radikaliseringen og innbyrdesstriden i Arbeiderpartiet gjorde at ei fellesliste av Høire og Frisinnede venstre fikk 44 representanter. Ved neste korsvei, i 1922, var Venstre redusert til en eneste representant. Kristelig avholdsgruppe kom inn med to, det nye sosialdemokratiske arbeiderpartiet med åtte, og Det norske Arbeiderparti med 33. Høire sto igjen med 40, men ved hjelp av mellompartiene beholdt de ordføreren.

I 1925 falt Venstre helt ut, mens Høire klamret seg til makten med hjelp av Kristelig Avholdsgruppe. Arbeiderbevegelsen var splittet i hele tre partier, men det sist tilkomne, Norges kommunistiske parti, klarte bare såvidt å få et eneste mandat. Tre år senere var Venstre tilbake igjen, med to representanter, mens kommunistene falt ut. Noe mandat ble det heller ikke til "Det norske funksjonærparti" og "Oslo kvinneparti". Arbeiderpartiet fikk halve salen, og vant loddtrekningen om ordførersetet, som Høire tok tilbake med knapp margin i 1931.

Slik fortsatte flertallet å vippe mellom Høyre og Arbeiderpartiet fram til krigen og langt inn i etterkrigsårene. Med unntak av 1947-valget var Arbeiderpartiet største parti helt fram til 1975, og med støtte fra Venstre og delvis Kristelig Folkeparti fikk de også ordføreren fram til 1955. Da snudde Venstre, og Høyres Rolf Stranger fikk hånd om klubba. Både Høyre og Arbeiderpartiet var avhengige av Venstres støtte i tiden framover, og det var ingen sikker støtte, for noen ganger stemte Venstre på Stranger, andre ganger delte de seg, slik at noen stemte på Arbeiderpartiets Brynjulf Bull.

Først i 1964 oppsto det et klart og styringsdyktig sosialistisk flertall i bystyret, og Brynjulf Bull fikk tolv år sammenhengende som ordfører. Det siste av disse "røde" valgene, i 1971, ga imidlertid et annet oppsiktsvekkende resultat. Bystyret fikk kvinneflertall. 45 av de 85 representantene var kvinner etter en aktiv kumuleringskampanje. Kvinneandelen hadde i periodene forut ligget på omlag en firedel, og den forble høy: 35 til 40% av de valgte har siden vært kvinner.

Høyre tok sitt monn igjen. De neste tre valgene ga borgerlig flertall og Albert Nordengen i ordfører-stolen, før valget i 1991 ga Oslo sin første – og foreløpig eneste – kvinnelige ordfører, Arbeiderpartiets Ann-Mari Sæbønes. Siden 1995 har bystyret igjen hatt borgerlig flertall. Høyre har vært størst og dominerende, men har måttet slite med et stadig sterkere Fremskrittsparti.

To- eller firepartiby?

Hvis vi sammenligner med landsgjennomsnittet er den mest iøynefallende forskjellen Høyres sterke posisjon i Oslo. Denne tendensen var tydeligere før, men også i dag står dette partiets kjernetropper tett her. Bortsett fra de tre årene på 1890-tallet har Venstre knapt spilt noen betydning her i byen, og de andre mellompartiene har heller ikke klart å nå fram til massene. Fra ca. 1910 til ca. 1990 var Oslo preget av et to-parti-system, Høyre og Arbeiderpartiet. Tendenser til det samme fantes også i andre større byer, men sjelden så tydelig som her.

I dag kan det se ut som om to-parti-systemet er i ferd med å bli erstattet med en situasjon med fire nesten jamnstore partier. Fremskrittspartiet har fra første stund stått relativt sterkt i Oslo, og for Sosialistisk Ventreparti må også hovedstaden kunne sies å være et tyngdepunkt. Dette har imidlertid neppe noen årsak i de kommunalpolitiske sakene. Tvert imot er det en avsmitting fra rikspolitikken. Normalt gjør de to partiene det også bedre i stortingsvalg enn i kommunevalg.

Rikspolitikkens påvirkning på kommunevalgene har åpenlyst vært stor lenge, først og fremst indirekte ved at rikspolitikken har skapt riksdekkende partier med lokale lag og grupper som kjører klare ideologiske kampanjer foran lokalvalgene. Men etterhvert som riksdekkende media har blitt den viktigste scenen for lokalvalgkamp, har også partiledelsene og saker som ligger utenfor den enkelte kommunes herredømme fått større oppmerksomhet. I Kristiania/Oslo har det alltid vært et tydelig samsvar mellom stortings- og kommunevalgene. Uavhengige lister med rent lokale saker har knapt vært stilt, og lister uten forankring i riksdekkende partier har aldri fått nevneverdig oppslutning.

På samme måte som rikspolitikken har nedfelt seg i lokalvalgene her i byen, så har rikspolitikerne brukt Oslo formannskap og bystyre som arena. Fem av formennene i Det norske arbeiderparti har sittet i formannskapet. Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen satt begge der i 24 år, mens Kyrre Grepp, Oscar Torp og Einar Gerhardsen hadde kortere kommunale karrierer. Jeppesen og Gerhardsen fikk imidlertid begge bekle ordførerstolen, førstnevnte på slutten av sin lange politiske karriere, sistnevnte kun en kort tid før han fikk statsministerposten.

Også andre partier har hatt sentrale rikspolitikere i Oslo-politikken, som Venstres Eva Kolstad og Helge Seip og Kristelig folkepartis Petter Koren. Rød Valgallianses mangeårige leder i bystyret, Erling Folkvord, har vært partiets eneste stortingsrepresentant. I dag er Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen både stortingsrepresentant og medlem av Oslo bystyre. Bare Høyre utmerker seg ved at deres rikspolitikere i liten grad har tatt del i Oslo-politikken. Kåre Willochs og Jan P. Syses "ungdomssynder" i bystyret er unntakene, for ingen av Høyres ledere i Oslo har samtidig eller senere vært i regjeringen eller på Stortinget.

Rødt i øst, blått i vest

Arbeiderbefolkningen i Oslo har stort sett bodd "øst for ælva", i alle fall er det en gjengs oppfatning at Akerselva har vært et viktig sosialt skille. Går en befolkningsstatistikken litt nøyere i sømmene, vil en derimot finne en del nyanser.

For det første fantes det typiske arbeiderstrøk også i vest. Mest kjent var Ruseløkka, takket være sin nærhet til Akers mek. verksted. Balkeby har også tradisjonelt hatt et heller proletært preg, og boligkompleksene Amalienborg på Skøyen og Hoffsbyen ble bygd for industriarbeiderne der ute. Lilleaker hadde også gammel industri, arbeiderboliger og tilhørende organisasjonsliv.

Deler av indre by øst, så som Gamlebyen, var heller ikke preget av arbeidere. Tvert imot var befolkningen der svært sammensatt med et stort antall funksjonærer og små næringsdrivende. Og lenger ut fantes villastrøk langt tilbake på 1800-tallet. Bekkelaget og Nordstrand har lenge vært de bedrestiltes bydeler, og Grefsen har heller aldri vært regnet som noe dårlig strøk. Småhusbebyggelsen på Høybråten fikk derimot et noe annet preg, og arbeiderbevegelsen sto sterkt der i mellomkrigsårene.

Valgstatistikkene gir oss imidlertid begrensede muligheter til å studere Oslos politiske geografi. Opptellingen av stemmene skjedde nemlig sentralt fram til og med 1955. Først ved 1959-valget ble hver krets talt for seg. Forskjellene mellom kretsene var slående. Arbeiderpartiet fikk over sytti prosent av stemmene på Kampen og Lilleborg samt sytti prosent blank på Bjølsen. Høyre fikk omlag femten prosent i disse kretsene, men kunne til gjengjeld mønstre over sytti prosent i åtte vestkantkretser. På Marienlyst fikk de hele 76,1% av stemmene. Kristelig folkeparti fikk femten prosent tilsammen i kretsene Adamstua og Ullevål sykehus, men ellers godt under ti. Kommunistene var sterkest øverst i Groruddalen, men fikk også en del stemmer langs Akerselva.

Arbeiderpartiet var klart større enn Høyre i indre by, mens forholdet var noe jamnere i det tidligere Aker. Med unntak av Østre Aker, som hadde solid arbeiderparti-flertall i alle kretser, var imidlertid forskjellene kretsene imellom mye større enn mellom de fire tidligere sognekommunene. Ullern hadde Lilleaker som sin røde krets, Vestre Aker på samme måte Korsvoll, Grefsen og Kjelsås. Og på Nordstrand hjalp Abildsø og Lambertseter godt til å gjøre flertallet rødt.

Noen spesiell etterkrigstrend var dette ikke. For Kristiania har vi muligheten til å sammenligne med stortingsvalgene fra 1906 til 1918, da det var "engelsk valgordning" med enmannskretser. Arbeiderpartiet seiret stort i de to østkantkretsene, utgjorde et klart mindretall i de to midtre kretsene, "Hammersborg" og "Gamle Aker" og var helt sjanseløse i vestkantkretsen.

For Aker kan vi sammenligne kommunevalgene helt tilbake til opprettelsen av "sognekommunene" i 1861. Herredsstyret ble da valgt separat for Vestre og Østre Aker, siden 1906 med egne valg også i Ullern og Nordstrand. Delegasjonene fra hvert enkelt sogn hadde enkelte særmøter, såkalte "sognestyremøter", hvor saker vedrørende kirke- og begravelsesvesen ble avgjort.

På 1920- og 30-tallet hadde Arbeiderpartiet flertall i Østre Aker, mens forskjellige borgerlige samlingslister hadde flertallet i Ullern og Vestre Aker. Nordstrand var omtrent rent borgerlig. Enda tidligere var Ullern og Østre Aker begge mer delt på midten. Mye av den "politiske geografien" oppsto altså i disse områdene i mellomkrigstiden, og bakgrunnen var selvsagt den omfattende villabyggingen i vest og oppførelsen av en mengde noe ringere boliger flere steder i øst.

Mellomkrigstidens mønstre levde videre etter 1945, men i tillegg fikk man drabantbyene hvor stemmefordelingen ble mer lik indre by. Det tidligere Østre Aker beholdt sitt røde flertall, mens Nordstrand fikk nye boligområder med en helt annen stemmefordeling enn i de gamle høyredominerte villastrøkene.

Mønstre består

Endringene fra 1959-valget til siste kommunevalg i 1999 har vært store. Arbeiderpartiets oppslutning har blitt halvert, mens Høyre har holdt adskillig bedre stand. Det er Sosialistisk Venstreparti og særlig Fremskrittspartiet som har forsynt seg her. Stort sett har Høyre beholdt sitt grep over sine gamle bastioner. Godt over halvparten av stemmene i bydelene Vindern og Ullern samt 50,4% i Bygdøy-Frogner viser stabilitet.

Utviklingen er helt motsatt for Arbeiderpartiet, som har mistet grepet om sine tidligere "sikre kretser". Resultatet ligger langt unna sytti prosent i partiets tradisjonelt sterkeste bydeler. 40,7% på Romsås ble beste resultat, mens det i de gamle østkantbydelene lå rundt tredve prosent. Her gikk imidlertid mange stemmer til både Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mens det i drabantbyene er Fremskrittspartiet som har forsynt seg i det tidligere røde landskapet. Stovner, Manglerud og Hellerud er det partiets sterkeste bydeler.

Det kan se ut som om Arbeiderparti-velgerne i ytre by i stor grad har vandret over til Fremskrittspartiet, men man bør være forsiktig med å trekke for lettvinte slutninger. For det første er mer enn tre firedeler av velgerkorpset skiftet ut i løpet av førti år, ikke bare på grunn av naturlig avgang og nye årskull med velgere, men også på grunn av inn- og utflytting både til og fra byen og bydelene imellom. Dessuten skjer mange av partiskiftene gjennom at folk er på vandring mellom en rekke partier, og svært ofte inngår også "sofapartiet" blant disse. Frammøteprosenten i valgene har gått jamnt nedover og var ved siste valg 63,3. Forskjellene mellom bydelene består altså fortsatt, om enn ikke så klart som i mellomkrigstiden og de første tyve årene etter krigen.

Bydelsordningens dilemma

At det politiske flertallet kan være helt forskjellig fra bydel til bydel kan skape politiske problemer nå som betydelige deler av den kommunale forvaltningen er lagt ut på bydelene og bystyret har overlatt noe av den politiske kontrollen til bydelsutvalg. Så lenge bydelsutvalgene er oppnevnt av bystyret og har den samme politiske sammensetningen som dette, vil det neppe oppstå store konflikter mellom disse og bystyret, hvis en ser bort fra den evige kampen om å sikre seg best mulig plass rundt det økonomiske grøtfatet.

Problemet ligger i at i mange bydeler vil et bydelsutvalg, som samsvarer med bystyrets sammensetning, langt fra avspeile folkemeningen i bydelen. Det ble derfor i 1995 gjort forsøk med direkte valg til bydelsutvalg i fire bydeler, etter sterk politisk strid. Det var det sosialistiske bystyreflertallet som kjempet gjennom reformen. De begrunnet den med at den var en naturlig videreføring av den administrative desentraliseringen gjennom bydelsreformen i 1988. Man ønsket en direkte lokal deltakelse i styringen av bydelene. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti stemte imot. De mente ordningen skapte uklare ansvarsforhold så lenge det var Bystyret som styrte kommunens samlede budsjett.

Ingen av disse fire bydelene var "gjennomsnittsbydeler" i den betydning at man kunne forvente at de fikk en stemmefordeling lik bygjennomsnittet. Utvelgelsen av disse synes derfor ikke å ha vært partipolitisk begrunnet, men hatt sitt utgangspunkt i at disse bydelene selv hadde ønske om et slik ordning og at deres økonomi var i orden.

Resultatet av forsøket ble bydelsutvalg med rent Høyre-flertall i Røa, klart sosialistisk flertall i Sagene-Torshov og knapt sosialistisk flertall på Bøler og Stovner. Forsøket ble gjentatt i de samme bydelene i 1999, med stort sett uendret sammensetning av bydelsutvalgene. I høst vil direkte valg bli videreført i de fire nye bydelene disse fire gamle går inn i etter "Bydelsreform 2004".

Funksjonærenes bystyre

Kommunepolitikken som en arena alene for næringslivets menn ligger mer enn hundre år tilbake i tid. Funksjonærer, skolefolk og kroppsarbeidere kikket såvidt i døra tidlig på 1890-tallet. Ti år senere var de inne for fullt, sammen med de første kvinnene. Fram mot siste krig skulle også kommunens egne funksjonærer gjøre seg sterkt gjeldende sammen med en stadig større gruppe av parti- og fagforeningstillitsmenn. Og de kvinnelige representantene sto for det meste som "husmødre" i statistikken.

Etter krigen ble funksjonærene etterhvert den dominerende yrkesgruppe blant bystyrets medlemmer, som den er blitt det blant byens befolkning. Oslo er ikke lenger noen arbeiderby, og etter valget i 1971 kunne bare to av bystyrets medlemmer regnes til den samfunnsklassen. Samtidig er også innslaget av parti- og fagforeningstillitsmenn gått sterkt tilbake. De selvstendig næringsdrivende, som omkring første verdenskrig utgjorde en tredjedel av salen, har den siste mannsalderen utgjort omlag en tiendedel. Og folk i "liberale yrker", så som leger, sakførere, arkitekter og journalister, har alltid vært til stede, tungt tidlig på 1900-tallet, svakere i mellomkrigstida, men tyngre igjen det siste halve århundret. I en forsamling hvor stadig færre tar gjenvalg periode etter periode, blir imidlertid tallene sterkt svingende fra valg til valg.

Fram til begynnelsen av 1970-tallet sto kandidatens yrke på valglista. Nå står navn og adresse, og den kan si vel så mye om sosial tilhørighet enn en eller annen yrkestittel. Yrket er jo ikke lenger noe de fleste har på livstid. Partiene prøver å få alle deler av byen representert på listene, og i det store og hele avspeiler bystyret byens befolkning mye bedre i dag enn den gjorde det på 1800-tallet. De middelaldrende velutdannede menn er stadig i en klar overvekt, men de er ikke lenger totalt dominerende.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Valgstyreprotokoll for kommunevalg 1837 - 1932

Trykte:

Akers kommunale kalendre

Statistisk årbok for Oslo by

Kristiania/Oslo kommunes aktstykker

Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947

Jan E. Myhre: Hovedstaden Christiania – Oslo Bys historie bd. 3, Oslo 1990

Bernt H. Lund: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000