Havn eller festningsmurer?

Den store saken i bystyrets marsmøte i 1903 var spørsmålet om å stoppe rivingen av festningsmurene på Hovedtangen. En komité arbeidet for å bevare bastionene, mens Stadsingeniøren og Havnevesenet ville ha dem vekk for å få et moderne havneanlegg. Slikt ble det debatt av.

Av Leif Thingsrud

Nå dukket det imidlertid opp en komité for bevaring av bastionene på Hovedtangen, det vil si de gamle festningsmurene som sto nærmest Vippetangen. Begrunnelsen var at de inngikk som en del av det historiske festningsområdet. Komitéen foreslo derfor en endret regulering som kunne spare mye av de gamle murene, men la også opp til at jernbanesporet skulle kunne føres i tunnel under festningen, ja til og med at det kunne bygges lagerrom for havna i de gamle bastionene.

Havnestyret ba stadsingeniøren se på forslaget, men gamle O. M. Andersen hadde ikke særlig sans for forslaget. Han støttet seg til sin overingeniør Schiøtz, som karakteriserte planene som "baade praktisk og økonomisk uantagelige". Komitéens forslag til jernbanetrasé medførte for krappe kurver, veiforbindelsene ville bli krokete, og lagerrom på festningsområdet ville bli liggende for langt fra kaiene. Havnestyret fant da å måtte fastholde at de gamle festningsverkene skulle ned og sendte saken videre til formannskapet som raskt trakk samme konklusjon.

To dager etter formannskapsmøtet kom det imidlertid et brev fra forsvarsminister Georg Stang. Han støttet komitéens initiativ og ba kommunen sette ned "en kommission til behandling av dette spørgsmaal". Havnestyret fikk dermed saken tilbake, og erklærte at man kunne diskutere en bevaring av Prins Carls bastion, men at det for øvrig ikke vil kunne lede til noe å sette ned en slik kommisjon. Formannskapet sluttet seg til, og saken gikk til bystyret.

Her kom det inn et brev som krevde at man stanset "denne vandalisme" å rive ned de gamle festningsmurene. "Til gjenreisning af historiske minder i Bergen og Trondhjem betaler staten aarlig bidrag. I hovedstaden tilintetgjør man det, man har! Man bygger historiske museer til opbevaring af de smaa gjenstande, men ødelægger de store, som alle kan glæde sig ved" står det i brevet som var underskrevet av 137 personer, noen av dem ukjente som vognmann C. Johnsen og ingeniør A. Baalsrud. Men brevet var også underskrevet av Frithjof Nansen, Bjørnstjerne Bjørnson, Erik Werenskiold, Edvard Grieg, stortingspresident Carl Berner og en rekke arkitekter som Harald Aars, Henrik Bull, Paul Due og Kristen Rivertz. Men formannskapet fastholdt sin beslutning.

I bystyremøtet ble det lagt fram ytterligere elleve hundre underskrifter på protestskrivet. Ordfører Andersen Aars kunne være enig i at "det kunde være vemodigt, at gamle ærværdige bygværker maatte falde for en nyere tids krav" men at å bruke ord som vandalisme var for grovt. Det var det øvre festningsområdet som virkelig var bevaringsverdig, og det skulle kommunen bidra til å sikre. Borgermester Christie fulgte opp med å beklage at "man maatte fjerne en vakker promenade og en dekorativ fæstningsmur", men føyde til "at en opblomstrende handelsstads  skjønhed ogsaa bestaar i hensigtsmæssige kaier og i en talrig masteskov. En stor stads skjønhed bestod ikke blot i gamle løvtrær og i en idyllisk fæstningsruin."

Debatten kunne antakelig ha roet seg noe ned etter dette, men veterinærdirektør Malm var rask med å helle salt i sårene: "Af sentimentaliet, æsthetik og minder kunde byen ikke leve; der maate handel, rørelse og liv til, og dette krævede sin plads. Og i denne henseende var det uvægerligt nødvendigt, at de spidse bastionsvinkler og de skumle og skidne murkroger forsvant. Hvorledes vilde de brygger komme til at se ud, der skulde belemres med et meget skarpt hjørne som et strygejern i forlengelsen af den krummede skippergade og afvekslende bortover kaien have mørke kroge, formentlig med grønne huse borti halvmørket, og spidse hjørner som sagbladstakker bortover?" Saken var avgjort med avtalen i 1897, hevdet Malm, og fant denne aksjonen like ødeleggende som aksjonen for å bevare basarhallene ved Kirkeristen. De var jo også vedtatt revet, men protestaksjoner hadde gjort at saken hadde stoppet opp.

Malm fikk tilsvar. Akershus var byens fremste attraksjon, ifølge Oscar Nissen, og uten yttermurene var den ødelagt. Ragna Nielsen trakk fram kristianiaborgernes manglende kjærlighet til sin egen by, og spurte hva det bunnet i: "Var det at byen var fornem, rig og parvenuaktig?" Eller var det at byen var eiendommelig og vakker? Femten innlegg senere var debatten uttømt – etter ordførerens sterke formaninger om at man skulle fatte seg i korthet. Oscar Nissens forslag om å stanse rivingen fikk bare syv stemmer, og et forslag fra Olaf Berg om bare å gi klarsignal til noen av arbeidene fikk ti stemmer.

Arbeidene med å utvide kaiområdet skred deretter sakte men sikkert fram. Prins Carls bastion ble stående, mens de andre bastionene ble revet de nærmeste årene. Og i 1907 sto Havnebanen ferdig. Så om byen mistet deler av en gammel attraksjon, fikk man jo en ny i form av godstoget som sneglet seg gjennom hullene under festningen og over Rådhusplassen når denne ble skapt på 1930-tallet.