I 1925 var det stor debatt om økning av maksimalsatsen for hundeavgiften på Stortinget. En ny Lov om hundeavgift, var til behandling.

Flertallet i komiteen hadde foreslått at maksimalsatsen for hundeavgiften ble satt til hundre korner, uavhengig om man bodde i by eller på landet.

Motsetningene mellom land og by var ganske sterke. Hundehold i byen var luksus, mente noen, mens bikkjer på landet var en nødvendighet. Andre tok hunden i forsvar, utmalte hvilken betydning den hadde for folk flest, og særlig de enslige, som ved en forhøyelse av avgiften kanskje måtte kvitte seg med dyret.

Flere utdrag fra "Forhandlinger i Odelstinget (nr. 45 1925)" og "Forhandlinger i Lagtinget (nr. 19 1925)" finner du her:

	En sann hundevenn Torgeir Olavson Vraa (A) fra Fyresdal fremsto som den største forsvareren av hunden, og særlig byhunden: "... Her har vært talet om, at det var mer berettiget å ha hund på landet enn i byene. Jeg påstår det motsatte ... Landmennene har for barna og for sig selv hesten, de elsker hesten, de elsker kalven og kua og grisen og grisungen ... de har adspredelser nok ... Men den, som sitter i en bakgård, i et lite kammer i en by, kanskje med barn der også, de trenger en hund, for disse andre dyr kan de ikke ha der. Det er deres eneste selskap, og har de barn, er barna trygge, når de har hunden med sig ut til å leke med sig, og hunden lærer ikke småfanten nogen skøierstreker, for den er ærligheten og trofastheten selv."
	Arbeidere gråter ikke over døde hunder! Rrepresentanten Vangberg fra Frisinnede Venstre, var langt fra enig med Vraa: "Hunden er ikke noget for fattigmannen i nogen henseende, det kan jeg forsikre hr. Vraa om. Det er min erfaring og mine klassefellers erfaring om hunden som sådan, og de som vil ha hund, det er i den aller største utstrekning overklassens folk, og når de holder dette dyr, denne "venn", som lovprises i toner som ikke hører hjemme i denne debatt, så får de sandelig betale for det, betale vedkommende herred eller by for de ulemper som dette samme dyr forvolder i parkanlegg og på forskjellige andre steder ... i den by hvor jeg bor har vi mer enn nok av hunder, og hvis man kunde få beskattet dem tildøde alle sammen, så er jeg sikker på at arbeiderne ikke vilde gråte over det".
	Fillebikkjer fra byen Landrepresentanten Helge Nielsen Thune raste over innstillingens §4 som ga fritak fra hundeskatt dersom man bare hadde kortvarig opphold i en kommune: "Dette kommer til å gjelde ikke alene dem, som kan ligge på støl og har med sine hunder, men det blir en særskilt undtagelse for alle disse fillebikkjer som byjægerne har med sig. Og selv om man har denne lov om skade på bufé ... så har erfaring vist, at den er svært vanskelig å praktisere. Folk har i denne tid ("jakta", red.anm.) annet å foreta enn å rende i fjell og dal for å beskytte sine dyr."
	Hund og sau Christopher Hornsrud (A) " Jeg kom fra en begravelse igår, hvor det bl.a. blev fortalt at en mann, hvis ord helt ut står til troende, at han i forrige uke hadde hørt hunder på jakt i skogen straks overfor sine hus; han tok geværet og gikk der op, og fant 2 halsende hunder efter en saueflokk, til dels med ødelagte sauer. Han skjøt begge hunder og telefonerte øieblikkelig til lensmannen om hvad han hadde gjort ... det var ingen som eiet dem – selvfølgelig. Ikke mange dager efter hørte han atter sauejakt oppe i skogen ... han fikk heldigvis optatt disse hunder... De var så utmagrede at de vanskelig kunde gå, men løpe på jakt efter sauer kunde de ... når man står overfor og har sett hvad jeg personlig har sett: sauer ligger med oprevet buk og utreven hals, enkelte halvdøde, andre med sår hvori marken sitter, – ja, da kan jeg ikke nekte for at det er med en viss tilfredshet jeg hører at folk har skutt slike hunder."
	Menneskets beste venn! Representanten fra Arbeiderpartiet, Joacim Sveder Bang, forsvarte hunden og hevdet at lovforslaget bygget på "den ting at hunden er et skadedyr som helst burde avlives. Det er imidlertid ikke tilfellet, for hunden er et nyttedyr, og det er ikke noget luksusdyr i almindelighet. Hunden er et av våre eldste husdyr og har fulgt menneskene helt fra den eldre stenalder og som jaktdyr spiller selskapshunden den største rolle for mennesket ... Hunden er aldri troløs, den følger med i både onde og gode dager, den beskytter alltid sin herre. Mens en venn kan falle fra, så vil aldri hunden gjøre det, den vil alltid være sin herre tro".

Alle illustrasjoner er hentet fra "The Encyclopaedia of illustration", London 1990.