Ill. fra Salmonses Konversationsleksikon 1899. |
Hunder har lenge vært
i bybildet. På Akershus festning, blant
de militære, har det vært hunder
til alle tider, likeså på lystgårdene
og løkkeeiendommene i byens utkant, samt
i byens gater der de herreløst har tuslet
rundt i kvarterene på jakt etter en godbit.
Av Bård Alsvik
Rundt midten av 1800-tallet fantes det så
mange som seks-syv hundre hunder i byen. Kristiania
var ennå en liten by, og med så
mange hunder oppsto det ofte konflikter mellom
hundeiere og byens øvrige befolkning.
|
I rettsprotokollene fra denne tiden finner vi
flere eksempler på saker der hundeiere anmeldes
fordi hunden deres har bitt uskyldig forbipasserende
eller forvoldt skade eller ulempe for folk. På
midten av 1800-tallet
ble det iverksatt tiltak for å få det
uansvarlige hundeholdet i byen under kontroll. Hunder
som bet var alvorlig nok, men det hadde også
en samfunnsmedisinsk side: frykten for rabies –
eller hundegalskap.
Frykt for hundegalskap
I Frankrike, midt på 1800-tallet, døde
det tretti mennesker årlig etter å ha
blitt bitt av hunder med rabies. Inntil Pasteur
fant opp en vaksine mot rabies i 1885, hadde sannsynligheten
for å dø vært meget høy.
Man hadde utviklet en metode der såret ble
etset ut, men selv da døde tretti prosent.
Det var derfor viktig med preventive tiltak. I Salmonsens
Konversasjonsleksikon fra 1890-tallet, nevnes "Nedslagning
af gale og omstrejfende herreløse Hunde,
Paabud om Mundkurv (og) Indskrenkning af Hundenes
Antal", som nyttige virkemidler.
Ill. fra Salmonses
Konversationsleksikon 1899. |
Leksikonet gir samtidig denne
beskrivelsen av hvordan hunder smitter andre:
"Under Irritationsstadiet ... blive
Symptomerne mere fremtrædende ... under
hvilke Hundene viser en uimodstaaelig Trang
til at løbe bort og til at bide. Uden
Maal flakke de omkring, ofte milevidt, bidende
alt, hvad der kommer dem i Vejen, livløse
Genstande saavel som Dyr og Mennesker, og paa
den Maade kan en enkelt Hund i kort Tid sprede
Hundegalskab over store Landstrækninger". |
Hundeavgift
Norge hadde lenge vært forskånet mot
hundegalskap. Men både i Danmark og Finland
hadde man hatt tilfeller av sykdommen i første
halvpart av 1800-tallet, og det hersket en viss
frykt i befolkningen for at en og en annen løshund
også i Norge kunne ha galskapen i seg. I København
hadde man innført påbud om at alle
hunder måtte anmeldes for Politiet og forsynes
med et polititegn med et registreringsnummer.
|
Faksimile av §3 i
"Lov, indeholdende nærmere Bestemmelser
om Commune- Afgifterne i Christiania" av
29 juni 1848. |
I 1848 kopierte norske myndigheter Københavns
ordning for Christianias del. Alle som hadde hund,
enten de var eiere eller ikke, måtte betale
en årlig avgift på tolv kroner. I 1857
ble hundeavgiften gjort gjeldende for alle byer
og enkelte ladesteder i Norge. I 1876 kom nok en
lov som satt maksimum avgift til 24 kroner. Bystyret
i Kristiania bestemte først at avgiften skulle
være på atten kroner, men forhøyet
den til 24 kroner i 1886. Det året ble det
betalt avgift for 825 hunder i byen.
Avgiften ble forhøyet en rekke ganger. Ved
Lov om hundeavgift av 13. juni 1925, ble maksimum
avgift satt til hundre kroner.
Så sent som i 1973 behandlet bystyre hundeavgiftens
størrelse for siste gang. Ikke mange årene
senere, ble hundeavgiften avskaffet ved lov.
|