![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
I dag er det svært vanlig at barn i førskolealder oppholder seg i barnehager, barneparker o.l. mens mor og far er på jobb. Men allerede på 1800-tallet ble det i Kristiania opprettet "Børneasyler" som gjorde det mulig for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet. Asylene var "Tilholdssteder for Børn af den fattigere Befolkning", og først og fremst skulle de holde barna borte fra "Gadelivets demoraliserende Indflydelse". Kristiania fikk sitt første barneasyl i 1838, og i 1886 fantes det i alt 12 asyler i hovedstaden.
I Byarkivet har vi arkiver fra flere asyler, bl.a. Vaterlands asyl, Pipervikens asyl, Enerhaugens asyl, Vålerengens asyl og Kampens asyl. I 1925 endret asylene navn til daghjem.
Av Grethe Flood
Barneasylene hadde sine røtter på kontinentet. Det første egentlige barneasylet ble åpnet i 1782 i Steinthal i Elsass av pastor Oberlin. Det var imidlertid i England man gjennomførte den første ordningen med barneasyler. I 1816 opprettet Robert Owen et asyl for barna til fabrikkarbeiderne sine under ledelse av James Buchanan. Snart fantes asyler - "infant schools" - i alle engelske fabrikkbyer, og disse ble støttet av Infant-school society som ble opprettet i 1825.
Asylbevegelsen bredte seg til flere europeiske land, og de ble dels opprettet av særlige selskaper, dels av kvinnelige ordner i den katolske kirken og diakonisser i den evangelisk-lutherske kirke. I København inngikk opprettelsen av barneasyler allerede i planen for fattigvesenet av 1799, og i reglementet for skolevesenet av 1814. Men det var det kvinnelige velgjørende selskap i hovedstaden som i 1828 åpnet det første asylet i Danmark. I 1835 ble Det Københavnske Asylselskab stiftet, som ikke bare fikk flere asyler i gang, men også en asylskole.
I vår egen hovedstad skjøt asylbevegelsen fart på 1830-tallet. En viktig initiativtaker var rådmann Saxild. På generalforsamlingen i Selskabet for Christiania Byes Vel i 1836 anbefalte Saxild at det ble opprettet barneasyler for selskapets regning. Deretter forsøkte han i en rekke avisinnlegg å vekke allmennhetens interesse for asylsaken. I 1837 ble en skolemann innvilget statlig reisestipend til utlandet bl.a. for å gjøre seg kjent med tyske barneasyler eller "Kleinkinderschulen".
Det første barneasylet i Kristiania ble åpnet 26. januar 1838 i Eugenia Stiftelses lokaler i Teatergata. I årene fram til 1886 ble det opprettet ytterligere 11 asyler i Kristiania og i forstedene, som ble innlemmet i byen: Vaterlands asyl i 1838, Grønlands barneasyl og Pipervikens asyl i 1839, Enerhaugens asyl i 1843 og Sagene asyl i 1845. I 1862 ble Dronning Louises asyl på Grünerløkka opprettet, i 1872 kom Hegdehaugens asyl, i 1882 ble det opprettet ytterligere tre asyler på Kampen, Vålerenga og Rodeløkka, og i 1886 kom Hammersborgs asyl.
På stadig flyttefot
De fleste asylene flyttet fra sine opprinnelige lokaler til nye lokaler etter noen år. Vi kan f.eks. nevne Eugenia Stiftelse asyl som i 1842 flyttet fra Teatergata til Akersveien, og i 1878 til Bergstien 3. Eugenia Stiftelses asyl ble for øvrig nedlagt i 1912, fordi stadig færre barn søkte dit.
Vaterlands asyl flyttet i 1847 fra den såkalte "Spinderigaard på Vaterlands Torv" til Tomtegården, som asylet mottok som gave av kjøpmann Thor Olsen. I sitt testamente skjenket Thor Olsen asylet en kapital på kr. 48 000, som i 1864 ble økt til kr. 60 000. I testamentet fra 1847 fra heter det at hvis det ble foretatt noe som vesentlig forandret statuttenes hensikt og bestemmelse, var både asyllokalet med grunn og tomt og kapitalen forbrutt og skulle komme Thor Olsens arvinger til gode. På sikt kunne det imidlertid hende at både statsomveltninger, oppdragelsesinstitusjoner og kommunale innretninger gjorde asylstiftelsene "mindre gavnlige og hensigtsmæssige". Skulle altså den tiden komme at
"... min (Thor Olsens) hertil tilkjendegivne Hensigt ved Fortsættelse af Asylvirksomheden saaledes som her bestemt, utvilsomt og uomtvistelig forfeiles (...),da kan Regjeringen og Kongen eller den høieste exekutive Stats-Myndighed bestemme Forandringer og Forbedringer med Hensyn til Anvendelsen og Virksomheden af min Donation, dog uden at Kapitalværdien formindskes og stedse til størst mulig Nytte og Gavn for Børn af den fattige dagarbeidende Klasse." (vår utheving).
Ved Thor Olsens død i 1868 kom asylet i besittelse av den kapitalen som kjøpmannen hadde skjenket det, og rentene av kapitalen viste seg å være tilstrekkelige å dekke asylets senere utgifter. I 1919 vedtok formannskapet med sosialdepartementets og stiftsdireksjonens samtykke å selge Tomtegata 10. På 1930-tallet var asylet flyttet til Sandakerveien 63 og hadde skiftet navn til Thor Olsens Stiftelse. Her hadde 30-40 barn sitt daglige tilhold.
Pipervikens asyl holdt opprinnelig til i et meget dårlig lokale i et hus "ved Veien opad Rusløkveien". Asylet flyttet i 1858 inn i en ny bygning i Munkedamsveien 19. I 1898 ble denne eiendommen solgt, og summen skulle legges inn i et særskilt fond for barneasyl. Huitfeldtsgate 20 ble så innkjøpt til bruk for asylet.
"Private veldædige Indretninger"
Samtlige asyler, med unntak av Kampen og Vålerengen, ble opprinnelig stiftet "som private veldædige Indretninger". Et eksempel på dette er Enerhaugens asyl, som i de første årtiene ble drevet utelukkende gjennom private bidrag, når man ser bort fra at asylet hvert år fram 1859 mottok et bidrag fra Akers sparebank. Gaveboka ble sendt rundt helt fram til 1875. Byarkivet har en tilsvarende gavebok fra 1858 for Vaterlands asyl. Flere asyler hadde opptil flere legater, og for Vaterlands asyl har Byarkivet bevart regnskapsbøker over flere legater.
Private midler alene var ikke nok til å drive asylene, og etter hvert kom de til å motta sitt vesentligste bidrag fra bykassen. I 1888 overtok brennevinssamlaget kommunens bidrag til asyldriften. Fra 1840 hadde dessuten Christiania sparebank bidratt med et årlig beløp til asyldriften, som forble uforandret inntil år 1900, da det opphørte helt. Brennevinssamlaget måtte senere korte ned på sitt bidrag til barneasylene. Resten av asylenes utgifter ble dekket dels av bykassen som en tilfeldig utgift, dels av barneasylenes driftsfond. Dette fondet ble dannet ved salget av asyleiendommene Munkedamsveien 19 (Pipervikens asyl) og Markveien 57. Ved bystyrets vedtak av 23.09.1926 ble det vedtatt statutter for fondet.
Asylkomité med liten makt
De ulike asylene hadde ulike regler for virksomheten, selv om arbeidet i hovedsak var det samme. I 1867 ble det opprettet en sentral asylkomité som besto av en representant for hvert asyl. Sammen med magistraten skulle asylkomiteen forsøke å etablere felles regler for asylene, årlig avgi forslag til størrelsen på bidragene til de enkelte asylene og revidere asylenes regnskaper.
Asylkomiteens virksomhet ble i det vesentlige innskrenket til å avgi årlige budsjettforslag for asylene. Byarkivet har komiteens forhandlingsprotokoll for årene 1867-1893, og i det siste møtet i januar 1893 meddelte magistraten bl.a. at det var vedtatt nytt reglement for asylene.
Ifølge dette reglementet var magistrat og formannskap asylenes "Overbestyrelse", som igjen oppnevnte en egen "Bestyrelse" for asylene som besto av tre medlemmer, blant dem en av prestene i den menighet som asylet lå i. Ifølge reglementet skulle bestyrerinnene ved asylene ansettes av bestyrelsen med godkjenning av magistraten. I 1925 ble bestemmelsene om overbestyrelsen endret, samtidig som asylene fikk navnet daghjem, og i 1927 ble det tidligere reglementet avløst av en plan for daghjemmene.
Foreninger av fine damer
Ved opprettelsen av Vaterland asyl i 1839 ble det stiftet en såkalt dameforening, og medlemmene hørte til byens bedre stilte befolkning. Medlemmene skulle etter tur føre tilsyn med asylet og ved gaver og tiltrengt utstyr "sørge for Børnenes Gavn". Byarkivet har bevart både fortegnelser over dameforeningens medlemmer og forhandlingsprotokoller for dameforeningen fra årene 1846-1919. Også ved de andre asylene ble det opprettet mindre dameforeninger med de samme formål.
Fra "Foreningen for Enerhaugens asyls Vel" har Byarkivet fortegnelser over bidragsytere til asyldriften som viser at disse nettopp var byens "finere fruer", - vi kan f.eks. nevne: Fru Fanny Mechelin, Kammerherrerinde Weidemann, fru Nathalie Friis, fru Andersen (konsul), Madame Larsen (Skibs-Kapt. Larsens Enke), Madame Opsahl (Tolbodgaden), fru Finne (Modehandlerinde) fru Schmith (Børskommisær).
"Børn af den fattige dagarbeidende Klasse"
Barneasylene skulle være "Tilholdssteder for Børn af den fattigere Befolkning i Alderen 2 à 3 indtil 7 Aar", - slik som det f.eks. heter i statuttene for Vaterlands asyl (Thor Olsens testamente): "Fortrinnsberettigede til Optagelse i Asylet ere Børn fra 2 ½ til 7 Aar, af den fattige dagarbeidende Klasse".
Asylene tjente et dobbelt formål: For det første skulle de gjøre det lettere for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet. Det andre og det viktigste var å venne barna til "Renlighed, Lydighed og Orden", og sørge for at de kom seg unna "Gadelivets demoraliserende Indflydelse".
Fra Pipervikens asyl har vi bevart en del skjemaer, "Spørgsmaal vedkommende Optagelse i Asylet fra 2 ½ til 6 Aar" fra 1880-årene. F.eks. anbefalte J. Pedersen med sin underskrift av 11.11.1881 at arbeidsmannen Martin Andersen og hans hustru Berte Marie Larsens to barn Berta Andrea, f. 1875, og Hans Antonius, f. 1878, ble tatt opp i asylet. Skjemaet opplyser at familien bodde i Munkedamsveien, at barna ikke nøt understøttelse og at familien ikke hadde flere barn i asylet.
I begynnelsen var det stor søkning til asylene. Iflg. statuttene for Vaterlands asyl måtte det ikke tas opp mer enn 200 barn "... uden for en kortere Tid og en enkelt Gang ved tilfældige Omstændigheder." Hvis vi ser litt på det gjennomsnittlige daglige antall barn i asylet, var det i 1845 126 barn, i 1865 106 barn og i 1885 var det nede i 45 barn.
Vi ser en liknende tendens for andre asyler: I 1842 hadde Eugenia Stiftelses asyl et belegg på 150-200 barn pr. dag, mens antallet i 1861 var 82 og i 1887 bare 16. I 1842 ble det ført manntall ved Grønlands asyl på 800 barn, hvorav gjennomsnittlig 300 barn møtte fram daglig. I 1877 var antallet barn 65 pr. dag og i 1887 var det 89. Byarkivet har dagjournaler og protokoller som viser antall frammøtte barn, antall måltider og læretimer pr. dag, og dagbøker hvor barnets navn og oppmøtedager er ført for den enkelte.
Skole og rolig beskjeftigelse
Barna innfant seg gjerne i asylet mellom kl. 08.00 og 09.00 på morgenen, eller enda tidligere, og tilbragte dagen "under Tilsyn af dertil Ansatte Damer". Barna skulle ha med seg brød som de skulle spise i den tiden de var i asylet.
Dagene i asylet forløp med "Leg og passende Beskjæftigelse". Rundt kl. 09.00 holdt bestyrerinnen en liten andakt, og fram til klokka 12.00 skulle barna tilbringe formiddagen med varierende sysler og lek. Deretter var det fritid fram til kl. 14.00, hvor en del av barna dro hjem til middag, mens de fleste pleide å bli i asylet for å spise middag der. Middagen i asylet besto av en liten porsjon suppe. Fra klokka 14.00 og inntil mørkets frambrudd om vinteren og inntil kl. 18.00 om sommeren, ble tiden nyttet til det samme som om formiddagen. Dagen ble så avsluttet med en liten andakt.
Asylbarna ble gjerne delt inn i to grupper etter alder, og gruppene oppholdt seg i hvert sitt rom. De minste barna plukket filler, sang, hørte eventyr, tegnet på tavle, avbrutt av lek. For de større barna i alderen 4-7 år, var det innen utgangen av 1850-årene etablert fullstendige skoler i asylene. Siden barna bare gikk i allmueskolene to dager i uka, utgjorde asylskolene et viktig supplement til undervisningen av de mindre barna. Barna ser ut til å ha fått undervisning i lesing, skriving og regning, ja, til og med i geografi, og i noen av asylene var det ansatt frivillige religions- og sanglærere. Det ble også drevet undervisning i ulikt håndarbeid, - også guttene måtte lære å strikke strømper!
Fra 1850-årene opphørte all skoleundervisning i asylene. Det ble nå lagt mer vekt på å utvikle både de små og de større barnas "Forstandsevner gjennem Fortællinger og Samtaler". Nok et viktig grunnlag for sysselsettingen av småbarna var idéene til tyskeren Friedrich Fröbel (1782-1852).
Som naturkyndig hadde Fröbel en tid en post ved det mineralogiske museum i Berlin. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å forstå småbarn, omgås med dem og sammenfatte sine iakttakelser over dem i et system. Hans tanker og virke kom derfor etter hvert til å rette seg mer og mer om barneoppdragelsen, og iflg. Fröbel hadde barna lært ham alt sammen, de var hans læremestre. Han ville virkeliggjøre sine idéer gjennom barnehagene, og fra Pipervikens asyl har vi bevart en liten stensilert kopi (udatert) med tittelen "Sysselsættelse for Smaabørn". Foruten historikk om Fröbel, inneholder den en foreløpig plan for asylet:
Barna i alderen 5-7 år skulle deles inn i partier med et maks antall på 25. Barna skulle undervises en time daglig "efter Fröbels System", dvs. i ulike aktiviteter som skulle venne dem til rolig beskjeftigelse og til å bruke hendene sine. Aktivitetene var "Klodsbygning, Pindelægning (Ertearbeide), Stavfletning, Fletning, Papirbretning og Udsyning", og hver aktivitet blir utførlig beskrevet og omtalt som Fröbelske gaver, - f.eks.ertearbeide, som var "Fröbels 19de Gave".
Kilder:
Utrykte (i Byarkivet):
Foreningen til Enerhaugen asyls vel: Bidrag til driften
Pipervikens barneasyl:
Spørsmålsskjema, søknader om plass for barn i asylet, 1882-1883
"Sysselsætelse for Smaabørn". Stensil, ukjent alder
Protokoll: Barnas håndarbeider 30.03.1883
Trykte:
Christiania kommune 1837 - 1886, Christiania 1892
Kristiania kommune 1887 - 1911, Kristiania 1914
Oslo kommune 1912 - 1947, Oslo 1952
Minna Jespersen: "Kjøbmann Thor Olsen" i St. Hallvard, Oslo 1935
TOBIAS 4/97